Festivalslutt med bismak

Tromsø Internasjonale Filmfestival er over for tyvende gang, og det er tid for ærlighet.

Det varer ikke lenge før de offisielle tallene er inne, og det er all grunn til å tro at de kommer til å være gode, for det har vært mange utsolgte hus, også i store saler. Priser har blitt delt ut, men jeg synes i grunnen ikke det er så mye glamour ved disse. Prisene er smale, til dels ukjente og ingen etermedier gidder å dekke dem, samme hvor fortjente de måtte være. I grunnen synes jeg TIFF ville tjent seg på å utelukkende dele ut sine egne publikumspriser og la det bli med det.

Og det har vært mye hygge, mye bra folk, mye fest, jeg rakk å overvære noen bra foredrag og jeg så et par virkelig gode filmer. Mange jeg snakket med vil ha det til at jeg var heldig da jeg plukket filmer, men noen egenskaper skal man vel ha ervervet seg når man driver så mye med film.

Kanskje jeg er gretten bare fordi jeg har sett et større antall filmer – større enn antallet anmeldelser – og føler meg ikke veldig imponert. Tiden imellom har jeg ikke bare tilbrakt frysende i Storgata mellom overfylte utesteder, jeg har skravlet og lyttet på kaffebarer, i rush-billettkøer og vært tålig aktiv på Facebook på mobil. Det som går igjen er slitenhet, slitenhet over for mange middelmådige filmer, for mange dystre og triste fremtidsvisjoner/fortidsvisjoner/samtidsvisjoner. Festivalledelsen skryter av gode tilbakemeldinger, men uttrykk som Tromsø Fyllefilmfestival og “keiserens nye klær” har begynt å versere. Festivalen er et gigantisk påskudd for fest for mange, og ingen vil eller tør å si at filmene ikke er gode nok. Kanskje festivalledelsen vet det, for det virket som om filmene var valgt i blinde fra fjorårets festivaler ellers i verden.

Den grumme sannhet er ikke bare at det ikke er tallene som viser om festivalen er vellykket eller ikke. Den enda grummere sannhet er at det er fjorårets festival som selger årets festival. TIFF 2010 manglet fjorårets styrker, her var det ingen norske regissører og skuespillere med fersk film og et blendet publikum. Det var ingen knallpremierer på feelgood-film som satte publikum i ekstase. Vi fikk en flott film med regissørbesøk og det hele med The Road, men filmen etterlot ikke akkurat folk i godt humør og feststemning. Resultatet ble blant annet lite eller ingen dekning i de store avisene, som selvsagt vil melde om ting som får betydning også for de som ikke var på akkurat denne festivalen.

Mens jeg er i gang, la meg – som innbarket tromsøværing og med rett til å klage – si noen ord om hvordan byen presenterer seg. Rundt torget med utekino står det tomme butikkvinduer fra en nylig konkurs og en mørklagt kiosk ved siden av. Hvor dyrt hadde det vært å sette lys i kiosken og noe i vinduene på en så sentral fasade for festivalens skyld, om så gammelt filmstash? Gatelyktene rundt ble slukket for snølerretet, fint det. Men trengte man å mørklegge hele gågata, kunne man ikke plukket ut pærene eller noe? På vei til kino på søndag var det nådeløst daglys etter en festlig helg. Jeg vasset gjennom søppel i en grad som bare kan beskrives som postapokalyptisk. Kunne ikke festivalen spandert et par kroner på å leie inn de faste ryddefolkene på en søndag?

TIFF har blitt selvtilfreds, varm, fet og mett og krøller seg som en lat katt mot ovnen mens publikum må fryse og kjede seg. Jeg håper ikke min metaforiske katt er blitt kastrert, for han er nødt til å vise baller til neste år.

Thor Willy Bakke / 25.01.10

Siste nyheter på CINERAMA.no: