Lolita (1962)

Besettelse og lidenskap - i slapstick-format.

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook01.03.01

Fotogalleri

Da romanen Lolita - skrevet av russeren Vladimir Nabokov - ble utgitt i 1959, ble den betegnet som både fremragende, frastøtende, original og uforglemmelig, men alle var enige om dens store kunstneriske kvaliteter. Det samme kan dessverre ikke sies om filmen ved samme navn, som faktisk er - helt ugjenkjennelig - regissert av Stanley Kubrick. Dette er ikke kraftfulle Kubrick slik man kjenner ham fra senere klassikere, eksempelvis A clockwork orange, 2001: A space odyssey, The Shining eller Eyes wide shut, men i en mye tammere utgave. Man kan allikevel merke Kubrics tilstedeværelse i interessen for emnet seksuell besettelse, noe han var innom både i A Clockwork orange og i Eyes wide shut. Lolitas tematikk var ytterst kontroversiell i samtiden, og sjokkerte mange. En godt voksen manns forelskelse i og seksuelle følelser for en 12-årig jente var et ikke-tema.

Europeiske "Humbert Humbert" (James Mason), en middelaldrende forfatter, leier seg inn hos Charlotte Haze (Shelley Winters) i New Hampshire, USA, og faller sporenstreks for hennes tolvårige datter Dolores, alias Lolita (Sue Lyon). Lolita er et naivt og lekent barn, men har også sprekker i det uskyldsrene, noe moren ubevisst enser og rivaliserer mot. Charlotte er desperat etter å finne seg en ny mann, og den dannede og flotte Humbert blir snart hennes selvfølgelige mål. Hun vil gifte seg med ham, og Humbert tør ikke annet enn å oppfylle hennes ønske, i frykt for å miste sin elskede Lolita av syne. Særlig mer om den videre handlingen vil ikke kunne avsløres uten å ta fra publikum spenningen, men det kan sies at Lolita og stefaren havner på en reise gjennom USA, med rivalen Clare Quilty (Peter Sellers) i hælene. Reisen tar mye av filmens spilletid.

Forfatteren Nabokov har subtilt, intelligent og vakkert formidlet den middelaldrende Humbert Humberts overrumplende fascinasjon av unge Lolita, hans motstridende følelser, selvoppriktighet og betraktninger. Med gentleman-manerer er de mest intime situasjoner beskrevet uten bruk av noe som ligner på obscøne eller vulgære ord, og Kubrick har tydeligvis forsøkt å ivareta denne forsiktigheten. Men han har vært altfor puslete, og går glipp av den intense spenningen forfatteren har maktet å skape. Publikum kommer ikke inn på Humbert Humbert, som er skildret med stor avstand og liten dybde, og vi har derfor liten - eller ingen - mulighet til å delta følelsesmessig i hans opprivende sjelsliv og lidenskapelige bekjennelser - hvilket burde være det mest interessante ved denne historien. Kubrick ikke har utnyttet potensialet. Han har ikke omsatt Nabokovs glimrende litterære triks til filmgrep.

Filmen Lolita har komiske elementer (er faktisk av mange regnet for å være en komedie), men humoren virker påklistret, og er uten effekt.

Sellers og Mason redder noe av filmens ære, men Sue Lyon som 12-årige Dolores Haze er et nok et svakhetspunkt ved filmen, da Lyon må være minst seks år eldre og helt uten karisma. Dette virker temmelig "corny", og spillet hennes gir heller ingen god grunn for et slikt valg av skuespiller.

Filmen er i svart-hvitt, og DVD-bildet har formatet 1.85:1 (4:3 letterbox), men dette er ingen god svart-hvitt-gjengivelse. Bildet er uklart og flatt, der hvitt og sort har få eller ingen tegninger, og grånyansene glir i hverandre. Råmaterialet er til tider ganske slitent. Lyden kommer i Dolby digital 1.0 mono på engelsk eller fransk (undertittelvalg mellom de samme to språkene), og er klar og ren, om enn litt flat. DVD-utgaven har ikke annet ekstrastoff enn filmens trailer og produksjonsnotater - hvis innhold er en liste over mottatte priser.

Lolita virker som et halvseriøst og lettvint verk, som rett og slett ikke er verd å bruke tid eller penger på. Les heller den briliante boka, eller se Kubricks øvrige filmer!