Seriøs og påkostet actionfilm med den grønne giganten. Men det blir likevel ikke full klaff.
Bruce Banner (Edward Norton) gjemmer seg mens han desperat prøver å finne en kur mot den uhyggelige forandringen som inntreffer når han blir sinna. Men, som vi vet, vil dumme mennesker alltid plage Hulk. General «Thunderbolt» Ross (William Hurt) og hans nye protegé Blonsky (Tim Roth) kommer på sporet av ham. Alt begynner å haste, og kanskje har en litt eksentrisk professor i New York svarene.
Louis Leterrier har på sin korte merittliste demonstrert at han kan action, og i grunnen dummer han seg ikke ut i filmens mange rolige partier heller. Karakteren og mytologien er tatt på alvor hele veien, og det er lagt mye arbeid i å få alle personlighetene til å virke flerdimensjonale og menneskelige. Her hjalp det nok godt med et team særdeles dyktige og rutinerte skuespillere, hver og en av dem med talent nok til å bære hele filmer. Det er også godt å kunne notere at CGI-utgaven av den grønne giganten selv holder mål denne gangen. Han er grønn-grå, han har personlighet og minespill og best av alt, han har tekstur og tyngde. Forrige gang fikk jeg en irriterende Roger Rabbit-følelse; Hulk så ut som det han var, en animasjon plassert i et levende miljø. Her virker han levende, truende og farlig.
Likevel klarer jeg ikke å la meg rive helt med, og jeg tror det er noe så enkelt som at selve figuren Hulk ikke fenger meg. Okay, han er en snill vitenskapsmann som blir til et fælt, destruktivt monster når han blir sinna. En slags atomalder-oppdatering av Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Men om Bruce Banner er Dr. Jekyll opp av dage, skiller Hulk seg fra Hyde. Hyde var liten, ondskapsfull og voldelig. Hulk er en snill kjempe som bare slår tilbake når han provoseres. Det blir derfor ikke noe reell kontrast mellom personlighetene, jeg synes faktisk det hadde vært morsommere om Hulk var ond.
Joda, man kan jo alltids tolke mer inn i ham. Som at han representerer Banners ursinne, at Hulk er en legemliggjøring av sinnet og raseriet som Banner har undertrykt i seg selv. Og kanskje Banner dermed egentlig er ansvarlig for at hans gammastråle-induserte andre personlighet er så fryktelig. Men jeg kommer hele tiden tilbake til at Hulk egentlig bare er en misforstått, usedvanlig klønete og dermed litt irriterende superhelt.
Når det er sagt, så tror jeg ikke det er mulig å lage en bedre film om Hulk med dagens teknologi. For noen timers tidtrøyte holder det iallfall mål, men The Incredible Hulk kommer aldri opp mot filmatiseringene av Batman, Spiderman eller for den del Iron Man, som har en liten cameo mot slutten.
Teknisk
Bilde og lyd holder standarden fint, ingen problemer med noen av delene. Det meste av ekstrastoffet befinner seg på disc 2, en pen og vellaget pakke med intervjuer, avsløring av effekter, bak-kamera-glimt og et dugelig utvalg med deleted scenes. Godbiten er imidlertid på disc 1, et morsomt og informativt kommentarspor med en profesjonell Tim Roth og en ivrig og sjarmerende regissør.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
