Utgivelsen: 
True Grit - Et ekte mannfolk (2010)
Resirkulert mannsmot
Coen-brødrene har iallfall mannsmot, for når de gir seg til å lage nye versjoner av gamle filmer, er det ikke småtteri de gir seg i kast med.
For å oppsummere fra sist jeg anmeldte den samme fortellingen: En rancher blir skutt av en av sine skumle ansatte, Tom Chaney (Josh Brolin). Rancherens særdeles ressurssterke datter Mattie (Hailee Steinfeld) setter seg fôre at ugjerningsmannen ikke skal komme seg unna, og rekrutterer hjelp fra den hardkokte marshalen “Rooster” Cogburn (Jeff Bridges). Texas rangeren La Boeuf (Matt Damon) slenger seg også med, siden Chaney har en pris på hodet i Texas også.
Det går en uklar grense mellom en remake av en gammel film og det å lage en ny filmatisering av en bok som er filmatisert før. Det er ikke tvil om at Coen-brødrenes manus bygger på Charles Portis bok mer enn filmen fra 1969, men siden begge holdt seg ganske tett opp til romanen, er likhetene mange. Ytre sett er det noen små, men ikke helt betydningsløse endringer her. Historien fortelles av en godt voksen Mattie, og unødvendigheter som originalens lange begynnelse og epilog er sløyfet eller erstattet med helt nye bilder, monologer og dialoger. I tillegg er voldsdådene litt mer grafiske, uten at de er utmalende, Selve kjernen i filmen, en fordrukken, men tapper US Marshal og en forfengelig, men hederlig Texas Ranger og den pågående og gløgge jentungen er i god behold og mange av scenene fremstår som rene ”sitater” fra den første filmatiseringen.
Det er tøft av Jeff Bridges å følge etter selveste John Wayne, og det taler til hans fordel at han ikke et eneste sekund forsøker å ape etter Waynes talemåter eller kroppsspråk. Han forvandler Rooster Cogburn til en Bridges-skikkelse, like minneverdig som Jack fra Fisher King eller The Dude fra The Big Lebowski. Matt Damon opptrer veldig fjernt fra sine mer heltemodige roller og Hailee Steinfeld er en udelt fornøyelse. Hun er egentlig for pen for rollen, men kjeften hennes går og går malende intenst og hun skaper en flott karakter med mange dimensjoner.
Coen-brødrene liker genrefilmer og de liker å leke seg med rendyrkede personligheter. Rollefigurene her er tegnet med tykk tusj, men ettersom både heltemodige lovmenn og usle skurker (Barry Pepper stjeler frekt showet fra Josh Brolin når det gjelder skurkene) er så gjennomført uromantiske og uheroiske virker fortellingen troverdig og ekte. Det mer enn antydes at vi kan være ofre for Matties selektive hukommelse, for alt filtreres gjennom hennes fortelling. Kanskje er det derfor hun selv virker så gløgg og smart, kanskje det er derfor så mange karakterer snakker like pent og omstendelig som hun selv og kanskje Cogburn slett ikke var så forfyllet. En mann som likte en klunk whiskey innimellom sett gjennom øynene til en edruelig puritaner som Mattie, har muligens helt uforskyldt blitt en komisk fyllehund.
I tillegg er det pussig å fornemme at Coen-brødrene for én gangs skyld gir slipp på menneskeforakten som har preget så mange av de siste filmene deres. Narraktige og forfyllede Cogburn er tapper og tøff og får lov til å vise det. Skittviktige Mattie er en sympatisk unge som bare var veldig glad i faren sin. LeBoeuf er en oppblåst viktigper, som også er ærlig og på sin klønete måte velmenende. Selv slemme, skitne skurker får lov til å vise at de ikke er bare onde eller dumme. Kanskje med unntak av Chaney, som er hakket verre i denne versjonen enn i den første.
Teknisk
Pent bilde som ivaretar filmens sepia-fargede pallett. Lyden er også detaljrik og pent mikset for stemning og effekter. Ekstrastoffet er rikholdig og underholdende, med fine ting om kostymer, våpen, et cetera. Noen nye innsikter får man derimot ikke, og sin vane tro er Coen-brødrene selv ganske tilbaketrukne og gir ikke til beste noen egne tolkninger.
blog comments powered by Disqus