Predators (2010)
Ikke helstøpt
Nimrod Antal har ved hjelp av Robert Rodriguez forsøkt å ta Predator-konseptet tilbake til røttene. Mye moro trekkes ned av mye unødvendig slurv, og det er grenser for hvor mange tyverier som kan kalles hyllest.
En gruppe tøffe krigsmaskiner og drapsmenn fra jorda droppes brått og uforklarlig på en jungelplanet og oppdager at de er satt ut som rov for et jaktlag predatorer. Vel, det er hele handlingen, om man skal droppe spoilere. Dette er – om uttrykket kan unnskyldes – en guttefilm. Det er ment å være en gøy film med dugelig med action og underholdning og ingenting annet. Så det skal også være rammen for anmeldelsen.
Det er mange gode ideer her. En av de beste var å se bort fra alle andre oppfølgere og tegneserier med våre stygge jegere og gå tilbake til røttene; en ukjent og tilsynelatende overmektig fiende i buskene og et lag med individualistiske gærninger som sables ned én for én. Her er også en finfin gruppe skuespillere som kan fleske til med barskt overspill. Ingen klisjé er for lav for denne filmen, men mannfolkreplikkene leveres for det meste til rette tid. Adrien Brody gjør en grei rolle som den tøffeste av alle tøffingene, men Walton Coggins (kjent fra The Shield) stjeler scener som en blodharry psykopat, og selveste Laurence Fishburne koser seg med rolle som Ben Gunn fra Skattøya ispedd oberst Kurtz fra Apocalypse Now. Jeg likte også å se Topher Grace fra 70s Show som fordekt lege, og Danny Trejo er alltid en fornøyelse i denne typen action.
Filmen har imidlertid mange feil. En av de mest irriterende er at mange av actionsekvensene er ufattelig klønete filmet, i skarp kontrast til de fine oppbygningene med effektiv bruk av terreng, skygger og lyd. Jo da, her kuttes armer og bein og hoder, blodet skvetter – men kontinuiteten innen de enkelte scenene er det så som så med. Noe av dette skyldes digitale effekter som ser smertefullt billige ut. Dernest stjeles det alt for mye fra originalen, spesielt påtakelig blir det på slutten, der det er aller mest bruk for nye ideer. Noen ganger føles det til og med som en underlegen remake av McTiernans actionklassiker.
Jeg skal ikke ramse opp alt det fantastisk ulogiske og umulige av fysikk, botanikk, astronomi og andre vitenskaper som presenteres oss, bare nevne at det meste av dette også er unødvendig for handlingen og dermed bare distraherer.
Filmen vinner seg overraskende nok mest på dialogen, for her får rutinerte skuespillere glimre. Men det er en annen ting som får meg til å trille en ganske snill firer: Predators er faktisk ikke kjedelig. Den vil nok berge en god del vorspiel når den slippes på DVD, for alkoholinntak vil ikke kunne skade forståelsen av filmen i det hele tatt. Men den blir aldri som Aliens til Alien, til tross for den helt sikkert tilsiktede likheten mellom titlene.