The Living Dead Girl (1982)

Nesten vellykket filmkunst

Kanskje en av Rollins beste, men på ingen måte en klassiker innen europeiske grøssere med sterkt erotisk preg.

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook21.05.11

Jean Rollin var virkelig i siget karrieremessig da han i 1982 lagde La morte vivante (The Living Dead Girl). To av hans kanskje beste filmer lagde han i 1979 (Les raisins de la mort) og i 1980 (Fascination), og La Morte Vivante viderefølger mye av det han gjorde i disse to filmene. Stilen, som var kunstnerisk fin men ofte filmatisk klønete i Fascination, har Rollin i La morte vivante klart å rette opp i, og dermed fjernet det amatørmessige preget, mens han har ført videre zombietemaet fra Les raisins de la mort.

Ved et kjemisk uhell våkner den avdøde Catherine Valmont (Francoise Blanchard) til live, men noe er avgjørende galt med henne. For å holde seg oppegående må hun drikke blod, til både sin egen fortvilelse, og til fare for alle som oppholder seg i nærheten av henne. For å få hjelp kontakter hun sin barndomsvenninne Hélène (Marina Pierro), men i stedet for å hjelpe henne med å dø, forsørger Hélène en jevn strøm av potensielle ofre til Catherine.

Innen skrekkfilmverdenen er nok Rollin mest bevandret med vampyrer, men når zombiene ble det nye store, skiftet også Rollin beite. Les raisins de la mort var en stor suksess, Le lac des morts vivants (1981) var et grusomt feilskjær, men med La morte vivante var han halvveis tilbake på rett spor. Det store diskusjonstemaet er hvor vidt dette er en vampyr- eller zombiefilm. Den levende døde drikker nemlig blod som en vampyr, men ble vekket til live i klassisk zombiestil med kjemisk avfall.

Det mest riktige ville kanskje være å kalle Cathrine en bloddrikkende zombie, og i denne sjangeren har Rollin skapt noe nesten spesielt, og om ikke nytenkende, så i det minste med en interessant vri på de vanlige hjernedøde, kjøttsultne zombiene. Her er zombien en vakker, ung kvinne, som ikke bare utstråler sex, men som også har medfølelse for sine ofre. Hun har et unikt innblikk i konsekvensene av sine handlinger – ikke helt ulikt den mer menneskelige vampyren som Rollin har hatt en forkjærlighet for – og har en samvittighet og evne til læring som vi sjeldent blir vitne til i zombiefilmverdenen.

På det filmtekniske plan er dette Rollin på det beste, og selv om filmen har en lett forståelig historie, er det en meget smal historie med lite utbrodering vi blir servert. Det er fortsatt kunsten som står i høysetet, og selv om denne filmen er av det kjedelig trege slaget, så innehar den en stemning som er på nippet til enestående for Rollin. Hadde det ikke vært for de noe meningsløse seksuelle sekvensene, med flere innslag av full frontal nudity, de mange irriterende lydene og dialogene karakterene lirer av seg, og den litt mangelfulle forståelsen for hvordan å skape emosjonell dybde og narrativ interesse, så kunne dette blitt en meget god film. Dessverre har ikke filmen blitt stort mer enn akseptabel, med en utilfredsstillende utnyttelse av en god tematikk.

Teknisk
Bildet har fine farger, men er noe kornete, og har en del mindre støy. Langt i fra ille, men man har naturligvis sett langt bedre. Lyden er grei nok, men kommer kun som et stereospor, og selv om dialog, musikk og lydeffekter er tydelige, så er det ganske høye suselyder som ligger under og forstyrrer.

Av ekstramateriale er det kun lagt til et bildegalleri og trailere. Denne utgivelsen kan godt være en av de beste som finnes av denne filmen (for det har aldri vært noen tradisjon for å gi ut denne typen filmer i bra restaurerte versjoner), og dette er til informasjon den originale uklippede versjonen, men verken bilde, lyd eller ekstramateriale er veldig bra.