Utgivelsen: 
The International (2009)
Dyktig regissør på dypt vann
Uinspirerte skuespillere i en kjedelig thriller der arkitekturen overraskende nok er det mest spennende og interessante.
Se filmklipp
Clive Owen spiller her en Interpolagent som etterforsker den mektige banken IBBC, og deres lyssky virksomheter. Alle som har gjort noe liknende har stort sett blitt utsatt for “bilulykker” eller omkommet under andre dramatiske omstendigheter. Sammen med distriktsadvokatkontoret i New York, representert av Naomi Watts, så klarer de etter hvert å spore trådene til bankens øverste sjef, spilt av danske Ulrich Thomsen. Men det er en lang og kronglete vei dit, og det er lett å falle av lasset i alle intrigene, spesielt når skuespillerne ser ut som om de er omtrent like interessert som det jeg var.
Clive Owen har kanskje ikke så forferdelig mange strenger å spille på, men det får da være grenser for hvor lite blod man skal sprute inn i en hovedperson. Noe blir nevnt om hans fortid der nervøse sammenbrudd skal ha funnet sted, men spor av dette ser vi aldri under filmen. Det beste man kan si om han er at han er litt hissig og innbitt. Naomi Watts har mann og barn, og det blir nevnt at Banken kanskje kan komme til å true dem for å påvirke henne, men heller ikke dette potensielle spenningselementet blir utnyttet. Da sitter man igjen med en komplisert og uinteressant historie fortalt av uinspirerte skuespillere.
Filmens sterkeste kort er nok en effektiv bruk av arkitektur, for i løpet av filmen er vi innom gatene i byer som New York, Berlin, Lyon, Istanbul, Milano og innenfor Guggenheimmuseet. Sistnevnte ble også bygget i studio, for så å ødelegges i filmens eneste og ekstremt overdrevne skuddveksling. Store bygninger av glass, stål og betong blir brukt flere ganger for å illustrere Bankens enorme makt og Clive Owen ser veldig liten og hjelpeløs ut i forhold. En åpenbart veldig gjennomført og gjennomtenkt bruk av arkitektur går igjen gjennom hele filmen og gjør det hele litt mer interessant å se på.
Selv om husene er fine å se på, så hjelper det ikke på selve historien. Den er og blir tung, komplisert og kjedelig. Og ikke en drivende og god thriller som jeg hadde forventet ut fra markedsføringen filmen har fått. Regissør Tom Tykwer har laget interessante filmer før, som Løp Lola Løp og Heaven, men med The International sikter han for høyt, og bommer.
Bildet
Det filmen mangler på innhold tar den igjen på teknisk kvalitet, for bildet er perfekt. Servert i 1080p og 2.40:1, med sortnivå så svart som natten, dybde og detaljer på linje med de beste utgivelser. Da kan man i det minste studere rynkene i fjeset til Clive Owen, selv om man ikke bryr seg om alle ordene som kommer ut av munnen hans.
Lyden
Lydsporet er et godt Dolby Digital 5.1 TrueHD-spor som låter perfekt på alle måter. Filmen er hovedsakelig dialogbasert, og både lyse og mørke stemmer er krystallklare og tydelige. Filmens få actionsekvenser setter anlegget på prøve, lydsporet er perfekt balansert i alle kanaler, inkludert subwooferen.
Bonus
Blu-raydisken inneholder også en god dose med ekstramateriale. Et kommentarspor av regissør Tykwer og manusforfatter Eric Singer kan man høre gjennom, hvis man har behov for å se filmen om igjen. Man kan også se filmen med en Bilde i Bildefunksjon som forteller om filmens tilblivelse.
En bakomfilm på en drøy halvtime er kanskje det mest interessante, men det blir litt patetisk å høre skuespillere snakke om de “dype” karakterene sine. Man lurer på om de snakker om samme film. Videre er det flere små bakomfilmer, slettede scener og en drøss med trailere til andre filmer.
Skuffende film med tilnærmet perfekt bilde- og lydkvalitet og en fin pakke med ekstramateriale.