Utgivelsen: 
Varg Veum - Bitre blomster (2007)
Varg Veum - Bitre blomster
En nyoppusset og oppdatert Veum i kamp mot onde forretningsmenn, åpenbart nyss opplærte i ondskap og dialog på selveste Hotell Cæsar.
Varg Veum (Trond Espen Seim) får i oppdrag å lete etter en forsvunnet elsker, noe som kanskje har noe å gjøre med en forsvunnet liten pike. Snart er han til halsen i merkelige intriger og fordekte forretningsmanøvre, men politietterforsker Hamre (Bjørn Floberg) vender det døve øret til.
I denne filmen det meste av whodunnit-intrigen fra romanen skrellet bort, og det gis plass til noe som utgis for å være action istedet. Dette var ikke et lurt trekk. Actionsekvensene fungerer på sett og vis, i og med at de er brukbart klippet og med bra driv. Men de imponerer aldri, siden det hele tiden går på tydelig lavbudsjett. Det er en type TV-action som bare kan fungere som hale på en intellektuell etterforsking, en slik som ble fjernet.
Miljøbeskrivelser er det lite av. Jeg hadde håpet at siden Veum plutselig har blitt østlending, så skulle byen Bergen få en tilsvarende større rolle. Beklageligvis er dette også valgt bort, med unntak av noen pene oversiktsbilder i starten og en og annen regntung gate.
Et annet særpreg med bøkene og genren er inngående karakterbeskrivelser. Dette er også valgt bort til fordel for hyppige bilturer og masete dialog. Det er for så vidt fint at nesten all dialogen tjener til å skyve handlingen videre, men her blir det så målrettet at man ikke blir kjent med et eneste menneske. Særlig trist er dette nettopp når det gjelder skurkene.
Når alt annet er borte, kunne filmen ha berget seg på en konflikt mellom formidable skurker og tøffe, ærlige Veum. Men de stive businessbrødrene Anders Dale og Øyvind Gran sender assosiasjonene rett til den sterile, falske pseudo-forretningsdialogen i Hotell Cæsar, og det hele får et ufrivillig komisk skjær.
Det positive er at Trond Espen Seim er en overbevisende Veum. Yngre enn i bøkene, og foreløpig uten alkoholproblemer, men med det rette glimtet i øynene. Han er sjarmerende og lurvete og hele fremtoningen har noe seigt over seg, som en mann som aldri gir seg før han er fornøyd. At han er østlending virker nok som et svik overfor bergenserne, men Seim kan vel neppe noe for dette selv. Det er verre med Floberg, som takket være en meningsløs dialog blir gående rundt på tomgang.
Jeg kan godt innrømme at jeg aldri var noen fan av Ulrik Imtiaz Rolfsens debut Izzat, en enfoldig film der filmskaperen til sist selv gikk surr i den enkle intrigen. Her har han gjort det enklere for seg selv; ved å fjerne intrige, karakterskildringer, dialog og miljø og ikke sette inn annet enn lavbudsjettsaction, er det veldig lite å holde rede på. Beklageligvis er det også liten grunn til å se på filmen. Det eneste positive med hele prosjektet er en god Veum, og man kan alltids drømme om at andre filmskapere får sjansen til å benytte ham.
Teknisk
Helt greie TV-bilder som selvsagt er utmerket opverført til DVD. Selvsagt fordi det visttnok er kjøpemarkedet på DVD som er målet her. Lyden er også bra, selv om den masete filmmusikken har en tendens til overta lydbildet. For her dundrer det uavlatelig i ”spenningsskapende” basstunge rytmer samme hva som skjer på filmen.
Av ekstrastoff får vi en finfin bakomfilm forteller om hva man skulle oppnå i filmen og nærmere om karakterene, en melankolsk kontrast til hva som faktisk ble resultatet. Noen trailere og en rockevideo med National Bank runder av en liten, men anstendig presentasjon.