Utgivelsen: 
12 Angry Men (1957)
Klassiker i ordets rette forstand
Sjeldent vellaget og vellykket film, hvor alt, ned til minste detalj sitter akkurat som det skal.
Noen filmer blir for all tid stående som de viktigste og mest verdsatte i filmhistorien. 12 Angry Men er en av disse. Det må sies at opptil flere av de såkalte klassikerne ofte mister noe av sin kraft i tidens løp, dens aktualitet er ikke lenger like påtrengende og iøynefallende. Kraften er en av styrkene til 12 Angry Men, og den er like sterk den dag i dag som da den kom på kino for første gang i 1957.
En ung mann er siktet for drapet på sin far og tolv jurymedlemmer har i oppgave å finne ut om han er skyldig eller ei. Hvis han finnes skyldig i udåden venter den elektriske stolen på ham. Hele filmens handling, med unntak av et par minutter i begynnelsen og slutten, foregår inne i juryrommet hvor Henry Fondas karakter er den eneste som ikke ubetinget går med på at den siktede er skyldig. De andrejurymedlemmene er sikre i sin sak, men går motvillig med på å diskutere saken videre. Settingen for handlingen er alt annet enn enkel for å skape spenning, tolv menn som er innesperret på et lite rom kunne fort blitt ensformig og lite spennende. Mye av filmens suksess ligger hovedsakelig i valget av skuespillere og deres respektive prestasjoner og et særdeles velskrevet manus. Alle er glitrende og troverdige, Henry Fonda skiller seg kanskje aller mest ut, han er direkte strålende i sin rolle. Mye av handlingen avhenger av troverdighet, noe som alle bidrar til å skape. «This is going to be the hottest day of the year», uttaler ett av jurymedlemmene, og han kunne ikke vært mer rett i sin uttalelse. Ikke bare var dette et fyrverkeri i 1957, det er det også i dag.
På mange måter skiller filmen seg ut fra nåtidens produksjoner, aller mest påfallende er det lave tempoet som gir oss tid til å komme innpå karakterene og som hjelper oss med å forstå hvem de er og hvorfor de tenker slik de gjør. Der hvor dagens filmer for ofte velger rask klipping for å skape en illusjon av spenning, er det her skuespillerprestasjoner og fantastisk dialog som skaper den. Det som i utgangspunktet er en dramafilm blir etter hvert en gripende thriller. En annen ting som er verdt å påpeke er at det aldri blir en pompøs og overdrevent følelsesoverøst klisjé som dessverre er tilfelle med alt for mange filmer i dag. Musikken har heller ikke noen stor plass, karakterene makter å mane frem den intense følelsen uten noen form for kunstig intervensjon og manipulasjon. Selv om dette ikke er første gangen jeg ser filmen, klarer den likevel å overraske, den inneholder så enormt mange detaljer og nyanser som gleder like mye ved nytt gjensyn. Uforutsigbarheten og følelsen av at man ikke helt vet hvordan ting kommer til å utvikle seg er enkelt og greit fornøyelig. Det er ingenting som tilsier at et ungt publikum ikke skulle kunne trykke denne filmen til sitt bryst, den er en tidløs perle som fremdeles har så mye å meddele, både om menneskelighet, men ikke minst om fordommer og hat.
Teknisk
I begynnelsen er det et irritasjonsmoment at bildet har så mye bevegelse i form av nærmest pikselering som forstyrrer noe og gjør at bildet fremstår som noe uskarpt. Dette burde vært fikset på en ny versjon. Lyden er det vanskelig å si veldig mye om, da det nesten bare er dialog, men den bærer fint og er tydelig, om enn litt diskanttung. Noe annet kan man kanskje ikke forvente av en såpass gammel film. Bonusmaterialet består av kommentarspor og noen bakomfilmer, som vanlig noe overfladiske og produsert lenge etter at filmen kom og er ikke av det mest spennende slaget.