Airheads (1994)
En gjemt skatt med dumskaller
Chazz (Brendan Fraser), en vordende metalmusiker som fikk litt for lite håndbagasje med til verden, sliter med tilværelsen. Sammen med sine enda dummere kamerater Rex (Steve Buscemi) og Pip (Adam Sandler) ønsker han mest av alt å slå gjennom med deres band The Lone Rangers. At han ikke kommer noen vei går hans ustabile kjæreste på nervene, så hun hiver ham ut for n'te gang. Det er først da Chazz virkelig skjønner at de må satse absolutt alt for å få has på en platekontrakt. De tre drar direkte til den hippeste radiostasjonen av alle for å få dem til å spille låta deres. Det viser seg å være vanskeligere enn først antatt, og når Rex drar opp lekepistolen sin og prøver å tvinge dem, har problemene bare så vidt begynt. Det som starter med et ønske om tre og et halvt minutt spilletid, blir fort et direktesendt gisseldrama, og det uten at gisseltakerne er klar over det selv. Sånn kan det gå når hodet er fylt med luft.
I Airheads er det fullt kjør fra start til slutt. Innledningen er minimal, akkurat nok for oss å lære hovedpersonene å kjenne. Vips, så er vi plassert på radiostasjonen hvor hendelsene kommer i tur og orden. Det positive med handlingen er nettopp det at det er så lite dødtid. Det er hele tiden framgang i historien, det er spennende og det er morsomt. Hovedelementet til suksessen ligger i persongalleriet. Både blant bandmedlemmene og folket på radiostasjonen er det fullt av særegne personligheter som alle er morsomme på sin egen måte, og disse er med på å bære filmen videre. Handlingen klarer å stå på egne ben, for all del, men du har ikke en god komedie hvis du ikke har varierte og morsomme roller.
En god komedie forutsetter dessuten gode skuespillere i de rollene. Her scorer Airheads høyt. Øverst av alle troner Steve Buscemi som den steinkule Rex. Buscemi har et vidt repertoar å spille på som skuespiller, og han overbeviser stort også som metalgitarist. Han er dessuten den med de tøffeste replikkene. Brendan Fraser gjør også en god figur, men hans rolle er ikke så uten skrupler som Rex. En meget hyggeligere opplevelse er Adam Sandler. Undertegnede har hittil hatt til gode å se en film hvor Sandler ikke spiller en dum gnålebøtte av en taper. Her er han riktignok dum, men "avslappet kul". Sandler takler sitt første rollebytte fint, og er av alle ting fornøyelig i rollen som Pip, med replikker og holdning som sitter som de skal. Samtlige biroller løses også på en troverdig måte av skuespillerne som fyller dem. Legg spesielt merke til David Arquette i sin hittil særeste rolle.
I 16:9-optimalisert 1.85:1-bilde har filmen klare, gode farger, selv om den generelle bildekvaliteten ikke er den ypperste. Lyden er på sin side i Dolby Surround, hvor bakhøyttalerne ikke akkurat trenger å tøye ut etter at du har sett filmen. Likevel er jo dette en komedie, og da forventes ikke innovative løsninger verken på lyd- eller bildefronten. Derimot kunne man ha ønsket mer enn kun en trailer som bonusmateriale.
Konklusjonen blir at Airheads er en skjult komedieskatt hvor en handlingspakket historie og dyktige skuespillere i bra roller dominerer. Den er dessuten spekket av de fleste nyanser innenfor rock hva musikken angår. Ønsker du derfor en god komedie med god musikk vet du hva du har å gjøre.