Utgivelsen: 
Maktens menn (2011)
Hardt og fort
George Clooney har regissert et utmerket lite stykke politisk underholdning med en enkel historie der han gir glimrende skuespillere god plass til å utfolde seg.
Stephen er en overbevist og idealistisk kampanjestrateg for presidentkandidaten Morris. Han er så dyktig med pressen at han alene kan påvirke valgets utfall, så han blir utsatt for et kynisk spill. Men underveis får han tilgang på eksplosive opplysninger, og får muligheten til å komme på offensiven igjen.
George Clooney er først og fremst en skuespiller. Han er absolutt ikke talentløs som regissør og det kan tenkes at han har en fremtid på den siden av kameraet. Men foreløpig har han ikke funnet sin egen stemme, sitt eget språk som filmskaper. Alt er sobert og riktig, men lite virker originalt og det er ingen vits i å nekte for at filmen virker som en dobbeltepisode av den gode TV-serien Presidenten (The West Wing).
Det Clooney forstår seg på, er altså skuespill og skuespillere og han har trukket inn et knallgodt ensemble. Selv trer han høflig tilbake i en liten birolle som kandidaten og overlater hovedrollen til Ryan Gosling. Gosling er hurtig på vei mot toppen, og det er fortjent. Han er ikke bare kjekk, han virker også både sympatisk, sterk og smart og er hele tiden troverdig som den glupe, men naive strategen. Han har likevel ingen sjanse i samme rom som Philip Seymor Hoffmann, som nådeløst parkerer sin unge kollega i en avgjørende scene. Hans monolog er som musikk, og man tror at han eier hele filmen. Helt til Paul Giamatti får overta den sentrale plassen på lerretet. Stemmen, minespillet, kroppsføringen, det er som å høre på tøff rock‘n roll. Jeg noterer meg "se enda flere filmer med Paul Giamatti".
De to store kvinnerollene, besatt av Marisa Tomei og Evan Rachel Woods som journalist og kampanjearbeider er usedvanlig velskrevne, og ingen av skuespillerne gjør skam på mulighetene.
Manus er skrevet av Clooney selv, Grant Heslov og Beau Willimont, basert på et teaterstykke av Heslov. Selve plottet er ikke mer enn finfint, men de har hatt en svært heldig hånd med rollefigurer og dialog. Det er ikke noen viktig film, og rent bortsett fra at miljøet er grundig dekket tidligere av den nevnte TV-serien, er det vel knapt noen nyhet at det eksisterer mye kulde og kynisme i amerikansk politikk. Det som er litt ergerlig, er naturligvis at Clooney selv helt åpenbart vil at det skal være en viktig film. Han får imidlertid nøye seg med å ha laget en vellykket film.
Teknisk
Clooney har gått for dokumentar-looken med håndholdt kamera og mye naturlig lys, så da blir det ikke perfekt. Men det er ingen problemer her, heller ikke med lyden.
Ekstrastoffet består av et knippe featuretter om utviklingen av filmen, miljøet og utvalget av skuespillere, men det hele ender med en masse kjedelig, gjensidig skryting. Da er kommentarsporet med Clooney og Heslov mye bedre. Selv om det ikke gir noen sensasjonelt spennende innsikter, er det skikkelig gjort og de to har en god kjemi.