Utgivelsen: 
En moderne familie - Sesong 1 (2009)
En moderne klassiker
Av og til dukker det opp en tv-serie som rett og slett sparker beina under alle konkurrenter.
Fotogalleri
Jeg har en nokså variert smak når det gjelder humoristiske tv-serier. Jeg elsker Ricky Gervais sine serier The Office, Extras og The Ricky Gervais Show. Jeg forguder Larry David i Curb Your Enthusiasm. Men jeg liker også mer tradisjonelle sit-com serier som Family Ties, Friends og The Big Bang Theory, og jeg er selvsagt livslang fan av Seinfeld.
Helt ut av det blå dukker da En moderne familie opp. En serie som rent stilistisk beveger seg i retning mot The Office, men som innholdsmessig er en tradisjonell familieserie. Eller tradisjonell er kanskje ikke ordet. Dette er en moderne familie. I hovedsetet finner vi Jay (Ed O’Neill.) Han er i sekstiårsalderen og nylig gift med den fyrige Gloria (Sofia Vergara). Jay har to voksne barn, og Gloria har sønnen Manny fra et tidligere ekteskap.
Jays datter Claire (Julie Bowen), er gift med Phil (Ty Burrell) og sammen har de tre barn. Jays sønn Mitchell (Jesse Tyler Ferguson) er samboer med Cameron (Eric Stonestreet) og de har adoptert datteren Lily. Forvirret? Ikke mer enn du bør. For moderne familier er litt forvirrende. Når det krydres med innpåslitne eksmenn, og hevngjerrige ekskoner blir et enda litt mer tilspisset.
Vi følger de tre grenene i familien Pritchett/Dunphy gjennom dagligdagse hendelser, fødselsdager, ferier, bryllupsdager, kjøretimer og krangler. Situasjonene er relativt ordinære, men det er måten hovedpersonene takler det hele på så gjør det hele så ustyrtelig morsomt. Alle er littegrann overdrevet, alle har karaktertrekk som nesten går over grensen til hva som er troverdig. Men bare nesten, for serien er faktisk svært troverdig innenfor sine egne rammer.
Serien er ingen tradisjonell sit-com, her er ingen punchlines og ingen publikummere som ler. Serien følger malen til The Office, som om et dokumentarfilmteam følger livet til familien som en flue på veggen. Når noe er ekstra pinlig, eller de vil understreke noe, så ser de rett i kamera. Selvsagt blir denne illusjonen brutt for å skape en dramatisk situasjon, men dette gjør ikke noe.
Det som hever serien mange hakk på kvalitetsskalaen er intervjuene som er så snedig klippet inn i handlingen, der hovedpersonene får si sin mening rett til det fiktive filmteamet. Noen ganger sitter parene eller familiene samlet og blir intervjuet, mens andre ganger er de bare en og en. Og da kommer følelsene frem. Det baksnakkes og framsnakkes over en lav sko, og alt er selvsagt ikke så rosenrødt som man først fikk inntrykk av. Men hysterisk morsomt blir det.
Det er vanskelig å peke ut noen hovedperson her. Alle er egentlig like mye med, i hvert fall de voksne skuespillerne. De fire barna har kanskje litt mindre tid på skjermen, men de er ikke mindre morsomme av den grunn. Spesielt Jays stesønn, den veslevoksne elleveåringen Manny, som har som sin største frykt i livet å dø alene.
Personlig må jeg si at jeg falt for Phil Dunphy. Han er den kule familiefaren, med et svært anstrengt forhold til sin svigerfar, Jay. Phil er utrolig klønete når det gjelder alle sosiale relasjoner, han tenker svært sjelden over at ting han sier kan ha både dobbelt- og trippelbetydninger. Phil er overbevist om at han er på bølgelengde med ungdommen, og lærer seg utenat alle sangene fra High School Musical. Han ser ikke problemet med å invitere enn gammel flamme på besøk og han tror WTF betyr "Why the face?"
Sofia Vergara som spiller Jays kone Gloria er også et kapittel for seg selv. Med sin heftige væremåte og tunge colombianske aksent kommer det mye humor ut av situasjonene hun havner oppi.
Det homofile paret Mitchell og Cameron er kanskje litt stereotypiske på overflaten, men det tar ikke mange episodene før man ser at de to faktisk er knakende gode karakterer, veldig godt skrevet og fabelaktig godt spilt av to nesten ukjente skuespillere.
Serien er først og fremst morsom, men klarer innimellom å si noe fornuftig om familierelasjoner, på både realistisk og rørende vis. Heldigvis blir det aldri moralsk, klissete og påklistret, det faller seg helt naturlig og det ingen publikummere som sukker ”Ååååh!” Som regel blir også øyeblikket punktert av et nytt problem, eller en overraskende vending.
Ed O’Neill er kanskje det mest kjente fjeset her. I elleve år underholdt han oss som Al Bundy i tv-serien Våre verste år (Married with Children.) Han er naturlig og god i En moderne familie. Et fint overhode i den til tider frenetiske familien.
Julie Bowen som spiller Claire har vi sett i Boston Legal, og Ty Burrell i diverse filmer og tv-serien, men det er med En moderne familie at de to virkelig har blitt kjent. Midt oppi det hele dukker også Edward Norton opp, som bassisten i Spandau Ballet, av alle ting.
Serien var i 2010 nominert til fjorten Emmy, hvor den drog med seg seks av dem, deriblant beste serie, manus og birolle. Velfortjent, spør du meg. Har du ikke fått med deg denne på tv, så er det bare løp og kjøp!
Teknisk
Serien både høres og ser helt ok ut. Skulle selvsagt ønske at den ble utgitt på Blu-ray også i Norge.
Ekstramaterialet består av slettende scener/intervjuer, bakomfilmer, tabber og mere til. En fornøyelig pakke.
blog comments powered by Disqus