Django (1966)

Historisk signifikant tullball

Som spaghetti betraktet, er dette temmelig underlegent Sergio Leone tidløse pasta. Men likevel; vi må aldri glemme arven som vi fikk fra Franco Nero.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook23.02.13

Fotogalleri

En mann kommer gjennom villmarken. Han er kledd i en shabby nordstats-offisersuniform fra den amerikanske borgerkrigen. Han drar en kiste gjennom gjørmen. På vei til en korrupt by, redder han en kvinne fra opp til flere fraksjoner sadistiske illgjerningsmenn. Deretter redder han hele byen fra seg selv. Imidlertid er alt det denne mannen - Django - gjør motivert av hevntrang og grådighet og de gode gjerningene han kommer til å gjøre underveis betyr ikke stort for ham.

Det er tilsynelatende mange Django-filmer, men det finnes bare to helt originale med Franco Nero i tittelrollen, regissert og skrevet av Sergio Corbucci. Den andre kom til og med mer enn tjue år etter. Det er nok derfor moderne genrefilmfornyere som QuentinTarantino og Takashi Miike også har brukt navnet; Django er et blitt en betegnelse på den italienske western-helten. Rå og grådig, en hevntørstende voldsmaskin, komplett oppsatt med et romantisk ytre, skjønt med en ferniss av skitt og skjeggstubb. Sergio Leone laget spaghetti-westerns, men han holdt på med sine helt egne ting, i tillegg til å være en suveren filmskaper.

I ettertid er det nemlig ikke helt lett å se hvorfor Django skulle bli et imitert ideal.

Historien er latterlig enkel, det eneste som virker komplisert er de forunderlig upraktiske metodene Django bruker for å oppnå målene sine. Vi får mange hint om tragiske mysterier i Djangos fortid, men han sier aldri så mye at vi kan danne oss noe bilde av ham, langt mindre identifisere oss med ham. Django opplever motstand og traumer som må overvinnes - men ikke noe av dette var utpreget originalt. Dessuten er filmen vettlaust urealistisk. Jeg er den første til å si at man bare må la seg henføre av filmen som fortelling og ikke henge seg opp i effekter og detaljer, men Corbucci pøser på med så mye vås at man skulle tro han gjorde det med vilje.

Når foregår filmen, for eksempel? Django kan ikke være stort mer enn 30 (Nero var 25) og han har altså vært offiser i borgerkrigen. Men filmens bakteppe er tydeligvis den meksikanske revolusjonen på begynnelsen av det 20. århundre, hvis man ser på våpen og uniformer og antallet personer som gir seg selv militære titler. Det mangler liksom en bagatell av 40 år her. Hvordan kommer all ammunisjonen til mitraljøsen fra? Det henger til en hver tid ut omtrent en meter belte (som ikke rører seg) ut av sluttstykket, men våpenet fyrer i mange minutter ad gangen. Kan man bite avtrekkerbøylen av en Colt? Det er masse særheter, så mange at jeg ikke fatter hvorfor de ikke var like tydelige i 1966. Selve historien og det filmfaglige var som om Corbucci slo en strek over seksti års filmhistorie og flere hundre år med historiefortelling og la det hele på et primitivt enkelt nivå.

Det filmen kan by på, er en fabelaktig hovedrolleinnehaver som - tross hans manglende moral - er lett å holde med. Franco Nero som Django fremstår som den perfekte antihelt. Kanskje han kunne vært en edel kavaler i en annen virkelighet, men livet har fart stygt med ham og selv om han ikke er en ond mann, har han definitivt en sadistisk glede av å drepe banditter. Corbucci har også forsynt filmen med rikelige mengder brutal guttehumor, så det blir litt lettere å tilgi all den ufrivillige humoren. Denne filmen er likevel mest for rene filmfreaks, de fleste tilhengerne av Django Unchained vil nok bli skuffet over dette stykket betenkelig filmhistorie.

Teknisk
Filmen er fra 1966 og var ikke noen høybudsjettsaffære da den ble laget. Så den ser rå og slitt ut, annet er ikke å vente. Jeg synes faktisk den ser noe bedre ut enn det man kunne vente, så den får godkjent og vel så det. Lyden er fin og renset, uten skraping. At den forenklede dubbe-teknikken gjør at alle stemmene og lydene har studiopreg, er ikke filmdistributøren sin skyld. Ikke noe ekstrastoff, dessverre.