Who's afraid of Virginia Woolf? (1966)
"George and Martha. Sad, sad, sad."
Who's afraid of Virginia Woolf? er en særdeles sterk og interessant modernistisk film - basert på det verdenskjente teaterstykket med samme navn, skrevet av Edward Albee. Filmen er fortreffelig regissert av Mike Nichols (The Graduate, Catch-22, Silkwood, The day of the dolphin, The fortune, Heartburn, Working girl, Wolf, Primary Colors, med flere), som debuterte med denne filmen. Gjennom subtile grep formidler han det dysfunksjonelle ekteskapet mellom Martha og George (Elizabeth Taylor og Richard Burton) slik at man som seer ikke kan unngå å bli påvirket av dette mektige, vonde - men mesterlige - psykologiske dramaet fra 1966, som absolutt er på høyde med Bergmanns eller Norens produksjoner og Ibsens dramaer.
Handlingen i Who's afraid of Virginia Woolf? foregår i løpet av en lang og destruktiv natt, og starter med småfulle og slitne Martha og George - et godt voksent par - i stille nattegater på vei hjem fra fest hos Marthas far. George er historielærer, og kollega med Marthas far, som er den lokale videregående skolens overhode. Overvinklede bilder med stort utsnitt gjør at de to skikkelsene framstår som små individer i omgivelsene, og sammen med sørgmodig muskk sender det et slags varsel om den redselen og usselheten ved deres personer som senere åpenbarer seg. De kommer hjem, George er sliten, retter på Marthas ordbruk, kverulerer og er gretten, mens Martha virker frenetisk energisk og vill, og allerede så tidlig i filmen opplever man en sterk ubalanse dem imellom. Tonen er anstrengt, og man aner uhygge og fragilitet. Selv om det allerede er sent på kvelden, har Martha invitert gjester uten Georges viten - et ungt par der han er nyansatt lærer i biologi ved samme skole som George - og mens de venter på gjestene heller de i seg drinker. Samtalen mellom Martha og George veksler mellom spøk og alvor - med svært uklare grenser - og man får etterhvert ubehagelig godt innblikk i det knusende og forvirrende spillet de driver mot hverandre, begge på randen av galskap. Her ligger det råtnende lik begravet, og det stinker kraftig i huset.
De er midt i et munnhuggeri når gjestene ankommer, og idet George åpner ytterdøren brøler Martha med sine fulle lungers kraft: "God damn you!!!", egentlig til George, men i praksis fungerer setningen også som en velkomsthilsen til gjestene. Det stakkars paret Honey og Nick (spilt av Sandy Dennis og George Segal) ramler uforvarende opp i et ekteskapsdrama og en intellektuell krigssone uten sidestykke, og de blir aktivt og kynisk benyttet som katalysatorer for Martha og Georges tydelige frustrasjoner. Til å begynne med forsøker gjestene å distansere seg fra den anstrengende stemningen, men etterhvert suges mostandskraften ut av dem, med det resultat at også DERES mørkere hemmeligheter og personlighetstrekk kommer til overflaten under påvirkning av Martha og Georges avanserte destruktivitet, godt hjulpet av alkoholens frie flyt. Martha og George eksponerer den andres svakhet overfor gjestene, men deres spill - tidvis med og tidvis mot - hverandre er ikke nok, og det hele aksellererer når Honey og Nick blir parter i under-konstellasjoner der de to settes opp mot både hverandre og mot Martha og George hver for seg.
Det avdekkes at M. og G. lever på en gedigen livsløgn, som grunnet spesielle omstendigheter aktiveres i dem denne dagen (jeg skal ikke avsløre for mye om løgnens innhold her). Løgnen (og alkoholen) er limet som holder dem sammen, men som på vrangen skaper avstand mellom dem. De har nesten sugd hverandres marg ut, de er tynnslitte og står i fare for å bryte siste felles tabu: Å drepe livsløgnen. Filmens tema er knyttet til dette: Er mennesker i stand til å leve uten å konstruere seg luftslott når ting blir for vanskelige? Hvordan kvitte seg med selvforakten som har vokst proporsjonalt med løgnen? Tittelen Who's afraid of Virginia Woolf? henspeiler på den manisk-depressive kvinnesaksforfatteren Virgini Woolf som gav opp og tok livet av seg i ung alder, men også på barnesangen "Who's afraid of the big, bad wolf?" - en blanding som oppleves ganske grotesk i filmens sammenheng. Martha synger denne i en frenetisk dans med gjestene, en dans som ender med at Honey blir syk og kaster opp. Overfor gjestene betegner George Martha som et psykisk vrak, men etter hvert som filmen skrider frem, avdekkes det at George er minst like ille selv. Ordspillet "Who's afraid of Virginia Woolf?" er også en slags ironisering Martha gjør over rollen George plasserer henne i.
Bak deres felles tragedie ligger årevis med skuffelser, både yrkesmessig, seksuelt og personlig. De har ødelagt seg selv og hverandre med nederlag på nederlag.
Gjennom hele filmen holdes det indre fokus klart, og regien er gledelig stram og svært subtil. Kreativt foto- og lysarbeid tjener filmens ide til fulle, og alle elementene fungerer sammen som hånd i hanske. Det mest strålende og iøyenfallende er dog et briliant manus, en genial dialog og intenst skuespill. Taylor og Burton er selv kjent for sine stormfulle ekteskap med hverandre privat, og man skal ikke se bort fra at førstehåndskunnskapen kom til nytte under innspillingen av Who's afraid of Virginia Wolf?. Det kan virke sånn. Taylor er definitivt dronninga. Hun gnistrer, og skaper MANGE uforglemmelige scener. Hun er rasende det ene øyeblikket, og myk det andre, og formidler labiliteten som preger personene og handlingen meget godt og høyst troverdig. Burton gir liv til den selvkontrollerende og psykopatiske George slik at man absolutt tror på ham, og han fremhever de karaktertrekkene som faller lett for Martha/Taylor å rakke ned på. Segals og Dennis' fantastiske forandringsprosess er fascinerende utført. Kjemien og tyngdefordelingen mellom rollene er heller ikke annet enn perfekt. Regissøren spiller effektivt på de brå vekslingene i sympati mellom karakterene, og som seere opplever man en grad av forvirring og labilitet - som karakterene i filmen.
DVD-utgaven er også god. Den gjengir filmens elegante sort-hvitt-bilder i 4:3 fullskjerm på den ene siden av plata, og i 4:3 letterbox på den andre, med skarpt og kontrastrikt bilde og med få forstyrrelser for en såpass gammel film, selv om bildet generelt er litt kornete. Det mangler også litt oppløsning i de mørke områdene. Lyden - som er i Dolby Digital mono - inneholder minimalt med atmosfære, og den tette dialogen er klar, men med noe blikkboks-preg. Av og til inntreffer mesterlige regigrep i form av lydforsterkning, som for eksempel høy klirring av isbiter i et glass i et bildeutsnittet som er så stort at man nesten ikke kan se glasset. Lyden er en essensiell ingrediens for full forståelse av scenen, og lydmiksen er elegant, og fungerer som den skal. DVD-plata inneholder et svært informativt lydspor med fotograf Haskell Wexler som forteller om hvordan han (og regissøren) har resonnert ved valg av vinkler, utsnitt - og ikke minst angående lysbruk - for å oppnå ønsket uttrykk. Sporet fungerer som rene læreboka i avansert lyssetting, og er noe av det beste man kunne ha servert av ekstrastoff i denne sammenhengen. Utover dette finnes det noen tekstsider om produksjonen, regissør og skuespillere, og i tillegg finnes et par noe merkelige tekstsider om stoff perifert relatert til filmen.
Stemningen i Who's afraid of Virginia Woolf er ubehagelig og voldsomt ladet fra begynnelsen av, men oppleves verre og verre etterhvert. Filmen er uten tvil både emosjonelt, intellektuelt og mentalt utfordrende, og etterlater gjerne seeren kvalm, med magevondt eller andre ubehagelige symptomer, nettopp fordi den berører almenmenneskelige følelser som er svært gufne å bli konfrontert med. Man får definitivt mest ut av Who's afraid of Virginia Woolf? om man er i form til å bli emosjonelt sentrifugert. Dette er sjelelig kvalitetsvrenging, og anbefales på det aller sterkeste. For voksne.
blog comments powered by Disqus