Utgivelsen: 
To Die For (1995)
'You're not anybody in America unless you’re on TV.'
Magnifico, for en herlig film! ”To die for” overrasket meg noe enormt, jeg hadde aldri forventet å se noe så innmari bra. Filmen fungerer på absolutt alle punkter, superb skuespill, originalt manus, meget bra foto, glimrende klipping og et uvanlig bra soundtrack. Jeg hadde knapt hørt om denne filmen før jeg fikk som oppdrag å anmelde den, og heldigvis for meg så har jeg nå bevitnet et aldri så lite mesterverk. Regissøren er velkjent for de fleste, Gus Van Sant, og har regissert blant annet ”Good Will Hunting” (1997) og ”Elephant” (2003). Sistnevnte ble for øvrig belønnet med Gullpalmen i Cannes. ”To Die For” er en av Van Sants beste, hvis ikke den beste, og filmen er fremdeles enormt frisk, original og ikke minst genial.
Nicole Kidman spiller rollen som ambisjonsrike Suzanne Stone. Hun har kun en eneste ting i tankene og det er å bli en berømt personlighet. ”I Amerika er du ingenting hvis du ikke er på TV. På TV lærer vi hvem vi egentlig er. Hvorfor gjøre noe, hvis ingen ser det. Og hvis folk ser det, blir du et bedre menneske.” Dette mener Suzanne er oppskriften for å nå det perfekte liv, et liv i rampelyset. Hun får jobb i en lokal TV-stasjon, men vil oppnå så meget mye mer enn det. Når hennes man vil at hun skal slutte i jobben som værdame, og i tillegg få barn, ser hun på det som et stort hinder i streben etter det lykkelige liv. Ingenting skal hindre henne i å bli den berømtheten hun fortjener, derfor gjør hun hva som helst for å oppnå sine mål i livet. Dette fører til mye ondskapsfullt, djevelen vekkes i henne, og det eneste som teller er karriere og ingenting annet. Hun vil bli noe stort for enhver pris, og vil ikke høre et nei.
Denne filmen er vanskelig å definere sjangermessig, den er en krysning av svart komedie, satire, thriller og drama innpakket i en dokumentar inspirert fortellermåte. ”To Die For” er bevisst på at den er en film, den refererer til seg selv som medium, dette på grunn av alle referansene til forskjellige filmatiske fortellermåter. I en scene forklarer Suzanne Stone hvorfor ting blir uklart på nært hold, mens en på avstand ser helheten mye bedre. Samtidig så zoomer kameraet inn på pixelnivå på et bilde, og en ser kun prikker, og så ut igjen hvor en ser helheten mye klarere. Dette blir et metaelement, vi kan si at filmen er oppmerksom på sin egen eksistens, den er en film. Dette er meget klokt utført i forhold til filmens satiriske behandling av streben etter berømthet i Amerika. Hvis en tar et nærmere blikk på de forskjellige individene i filmen, så ser en at de fleste havner på TV på en eller annen måte. Foreldrene havner i et debattprogram, søsteren til Suzannes mann håper å komme på TV med et skøyteshow, og tre elever fra en skole bli med på et filmprosjekt med Suzanne! Filmen er et satirisk blikk på den amerikanske drømmen å bli populær og suksessrik. Metaelementene er med på å bringe oss tilbake til virkeligheten, vi blir bevisste på at det finnes viktigere ting i livet enn å være berømt.
Ellers er det selve oppbygningen av filmen som imponerer kolossalt. Den hopper litt fram og tilbake i tid, gir oss hint om hva som vil skje og presenterer en original måte å fortelle en historie på. Filmen har en innfløkt historiefortelling, det anbefales å se den flere ganger for å få med seg alt. Manuset er med andre ord meget komplekst, og med sans for gode detaljer både når det gjelder historie og dialog. Det hele er så originalt og interessant at en automatisk blir sittende klistret foran TV-skjermen fra start til slutt, og det er ikke snakk om å gå å hente seg en kopp med kaffe eller en pose chips.
Filmens regi er top notch, både når det gjelder foto, klipp og skuespill. ”To Die For” er filmet med både film og video. Dette er gjort for å få en ønsket effekt i bestemte scener. Det visuelle utrykket er stilreint med stor forståelse for hvordan en på best mulig måte skal fortelle en historie med hensyn til originalitet og kompleksitet. Veldig kjekt med en bra visuell film som i tillegg fungerer så det suser på manussiden. Hvis en klarer å oppnå det så har en gjort en meget god jobb, og Gus Van Sant kan være veldig fornøyd med seg selv for å si det sånn. Klippingen i filmen er noe av det beste jeg har sett, vi hopper fram og tilbake i tid, og det hele føles naturlig og lite tilgjort. Jeg vil her trekke fram overgangene fra scene til scene som er meget bra utført. Bruken av flashback er effektiv og bringer historien videre isteden for å presentere noe en allerede vet. Meget bra. Filmens klipp fram og tilbake i tid er med på å bringe fram historien som ikke kunne blitt fortalt på noen bedre måte.
Nicole Kidman spiller storslagent og vant Golden Globe for prestasjonen i denne filmen. Hun spiller nesten plagsomt bra, se filmen så forstår dere hva jeg mener med det. Rollen hennes minner litt om en Femme Fatale, en kvinne en ikke bør bli for godt kjent med, for til slutt så lurer hun deg for alt du eier og har. Begrepet Femme Fatale er mest kjent fra Film Noir perioden i Hollywood fra ca 1940-55. Ellers imponerer Matt Dillon og Joaquin Phoenix med glitrende skuespill. Alle i filmen glitrer for å si det på en mer korrekt måte.
Musikken laget av Danny Elfman er meget passende for filmen. Den illustrerer handlingen bra og sitter som et skudd i åpningssekvensen. Musikken er også meget bra satt sammen med filmklippingen. Litt spesielt soundtrack, men så er jo dette også en litt spesiell film. Men jeg synes musikken gjør seg godt handlingsmessig og den funker i aller høyeste grad.
Dette var en kjempestor overraskelse i positiv retning. Jeg hadde som sagt ikke noe forhold til denne filmen på forhånd, og forventet aldri at den skulle være så bra, men der tok jeg grundig feil. Filmen er en ren nytelse for alle filmelskere, den funker på alle nivå og er et absolutt must i dvdsamlinga.
Teknisk
Ekstramateriellet på denne dvden er så å si verdiløst. B-roll blir på en måte en behind-the-scenes featurette, men gir meg lite nyttig informasjon. Featuretten er heller ikke noe å skryte av, lite info om produksjonen, for det meste info om hva filmen handler om. Cast & Crew har vi også, her kan en faktisk se noen intervjubiter i tillegg. Veldig varierende hvor matnyttig det egentlig er. Ellers inkluderes en trailer som røper velig mye av filmen, ta den til slutt. Ganske skrøpelig ekstramateriell, men i år er filmens 10 års jubileum, vi kan jo håpe på en special edition.
Bildet er i 1.85:1 anamorphic widescreen og er forholdsvis bra. Litt kornete i enkelte partier (både hvite og mørke), men dette sjenerer ikke betraktelig mye. Jeg er faktisk egentlig rimelig fornøyd med bildet ettersom jeg har opplevd andre filmer fra SME der bildekvaliteten er vesentlig dårligere. Lyden er i Dolby Digital 5.1 Surround, selv om det står 2.0 bak på coveret. Hadde satt pris på et litt mer kraftfullt lydspor, men alt i alt et heilt standard lydspor som verken er dårlig eller veldig bra.
Denne filmen fortjener en bedre utgivelse både med hensyn til det tekniske og ekstramateriellet. Litt restaurering på bilde og lyd hadde gjort seg, så det er bare å krysse fingrene for en bedre utgivelse av denne eksepsjonelle filmen.