Se, hun snakker også (1990)
Lettvint oppfølger
Som om vi ikke fikk nok av denne ideen i ”Se, han snakker”, svøpte den hele to etterkommere. Dette er film nummer to i rekken i serien "John Travolta gjør seg selv til skamme i filmer hvor barn snakker asynkront med munnen og de voksne ikke hører det".
For å kunne melke mer penger ut av denne kua, trengtes en innsprøytning. Den kommer i form av Julie, som blir lille Mikeys lillesøster. Også hun har evnen til å "snakke", og sammen med broren Mikey blir det søskenrivalisering og krangler, men de må også holde sammen for å takle foreldrenes ekteskapelige problemer.
Det første som kan sies om handlingen er at det er veldig lite av det. Det er knapt noe plott utover det at de får en unge til, og det virker som om man ikke hadde tenkt på noe mer enn som så når kameraene begynte å gå. Handlingen hopper vilt fremover, uten å legge så mye vekt på overgangene som gjør ting troverdig. Plutselig, mellom to scener, er foreldrene (John Travolta og Kirstie Alley) blitt uvenner og James drar ut. Så kommer en del sekvenser hvor vi ikke helt vet om de har blitt venner igjen, eller om James faktisk har flyttet ut. Slik mangel på forklaring er tydelig ikke tilsiktet, men tyder mer på slurvarbeid i manusprosessen.
Utover barnas små vittige kommentarer er det fint lite å smile av i denne filmen, men også disse har en viss bismak i at de virker malplasserte i forhold til handlingen, og innlysende plassert inn for å holde interessen hos seeren oppe. Kun de første minuttene av filmen har noen lyspunkter, men når Julie fødes går strømmen for godt.
John Travolta, stakkar, ser nok tilbake på denne filmen med gru. Ikke fordi han gjør det så dårlig, snarere bare fordi han var med i dette mølet. Travolta gjør nemlig en hederlig innsats som den påtråkkede ektemannen, og knuser motspiller Kirstie Alley på kvalitet. Alley spiller helt på trynet og er plagsomt dårlig. Likevel kan vel begge disse, og alle andre involvert, skylde på et manus som er bygd opp på fyrstikker og henger sammen på teip. Stemmene til barna er gitt av Bruce Willis og Roseanne Barr, og også her er det store forskjeller. Willis er ganske god selv om han overspiller en smule nå og da, mens Roseanne Barr er irriterende gnålete og smadrer alle vittighetene hun skal si på løpende bånd. Da er Damon Wayans, som har stemmen til Mikeys bestevenn, mer fornøyelig.
Bildet på filmen (som er i formatet 1.85:1 i 16:9-optimalisert anamorf bredskjerm) er av foruroligende dårlig kvalitet, i alle fall i starten. Man får bange anelser under åpningstitlene, men det bedrer seg heldigvis etter hvert. Lyden leveres med Dolby Surround på både engelsk, fransk, tysk og spansk (og i italiensk stereo, for de som måtte foretrekke det). Her er det lite å trekke frem, verken positivt eller negativt. Bruken av bakhøyttalerne er ikke akkurat nok til å rettferdiggjøre kjøpet av dem, men så er de da heller ikke der for barnekomedier.
Ekstramaterialet består av hele tre trailere, de to første er til "Stuart Little" og "Hook", og den siste er til film nummer tre i denne serien; "Look Who's Talking Now".
«Se, hun snakker også!» har en dårlig definert målgruppe. For barn blir den for kjedelig, ettersom det bare er de to ungenes kommentarer som er til å le av, i alle fall av humor som barn skjønner. For voksne blir den også for dårlig, for det første av samme grunn som hos barna, men også fordi voksne bedre legger merke til hvor dårlig handlingen er sydd sammen, og hvor mange meningsløse scener man blir vitne til. Verken lyd, bilde eller ekstramateriale gir deg noen flere grunner til å kjøpe eller leie filmen, så du anbefales herved å la denne filmen passere.
blog comments powered by Disqus