Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Vel møtt, Sagan (2008)
Litt vel kort, kanskje?
På knappe to timer følger vi forfatteren Francoise Sagan fra hun blir berømt til hun dør. Det spenner seg over 50 år, og da sier det seg selv at filmen hadde tjent på å være lenger.
Se filmklipp
Da den skandaleomsuste forfatteren Francoise Sagan døde i 2004, følte regissøren Diane Kurys at her var det en knallgod historie som kunne gjøres om til film. Dermed gikk hun i gang med å lage den biografiske filmen om Sagan. Filmen starter med at forfatteren gir ut sin debut, Vel møtt, vemod, i 1954, og ender med hennes død i 2004. 50 år passerer, og når alle disse årene skal presses sammen til en komfortabel kinofilmlengde sier det seg selv at utfallet kanskje aller mest blir en esoterisk opplevelse som fullstendig stenger ute alle oss som ikke har noen særlig kjennskap til hovedpersonen.
Problemet kan forklares med at man etter to timer foran TV-apparatet føler at man ikke kjenner Sagan noe særlig mer enn før. Litt vet man likevel. Hun var en omstridt forfatter som ikke føyde seg etter de tradisjonelle verdiene, særlig knyttet opp mot kvinner. Kurys’ film legger dermed fokuset på denne siden av Sagan og følger henne gradvis gjennom livets faser og innom alle menneskene hun møter.
Like sikkert som at du er sjanseløs hvis du ønsker å lese Bibelen på en halvtime, er det at den første halvtimen av denne filmen er et sant kaos. Ikke vet jeg i ettertid hvor mange mannlige bekjentskaper hovedpersonen hadde, men det virket som om alle skulle et par turer foran kamera i løpet av begynnelsen. At alle mennene er kliss like gjør det ikke noe enklere å følge med.
Det positive aspektet ved filmen finner vi hovedsakelig hos Sylvie Testud som bekler rollen som Sagan helt utmerket. Testud innehar faktisk rollen hele veien, noe som medfører et par forbausende bra inngrep fra sminkeavdelingen. Spesielt imponerende er det å observere hvordan skuespillerinnen gradvis utvikler karakteren sin utover i filmen, både gjennom kroppslig opptreden, og stemmebruk.
Uansett lider Diane Kurys’ film såpass av at den biter over langt mer enn bare eplet, og beveger seg dermed for langt bort fra potensialet sitt til at dette blir noen minneverdig opplevelse. I tillegg til at regissøren burde ha fokusert mer på viktige hendelser i stedet for å lage en tynn suppe av dem alle, kunne også manuset med stort hell vært litt friskere.
Teknisk
Denne utgivelsen har du muligheten til å oppleve i 16:9 fullskjerm. Bildet er nøye utformet til å passe inn i den tidsperioden det representerer. Dermed ser faktisk filmen ganske bra ut. Lyden får du i Dolby Digital 5.1. Ingen lydopplevelse akkurat, men du hører hva som skjer.
Ekstramaterialet består av en bakomfilm av litt lunken interesse. Har du tretti minutter til overs kan du gi den en sjanse, men du er kanskje ikke så begeistret etter å ha sett selve hovedfilmen.
blog comments powered by Disqus