Utgivelsen: 
The Stone Killer (1973)
Kjedelig Bronson
Tam politiaction uten personlighet eller stil.
Fotogalleri
Charles Bronson er en rimelig vassen actionhelt som til tross for klassikere som ”The Dirty Dozen” (1967) og ”Once Upon a Time in the West” (1968) på samvittigheten har bidratt i mang en skrøpelig produksjon. ”The Stone Killer” må kunne plasseres i den andre bulken, nemlig de mindre imponerende filmene i hans karriere.
Lou Torrey (Bronson) er av den utdøende politirasen som skyter først og spør etterpå, knuser først og lar andre ta kostnadene senere, og generelt handler etter intuisjoner og erfaringer fra en lang karriere i politiet. Vi kjenner karakteren godt fra 70- og 80-tallet, der Bruce Willis og Clint Eastwood knekte forbryterbander med store mengder vold og ødeleggelse i Die Hard- og Dirty Harry-filmene, men Bronson nådde aldri de helt samme høydene.
I ”The Stone Killer” kjemper Bronson mot mafiaen som har leid inn menneskelige drapsmaskiner i form av krigsveteraner (såkalte Stone killers) for å gjøre store omveltninger på mafiavirksomheten i de forente statene. Visse små tegn dukker opp og leder Bronson mot dette store oppgjøret i mafiaverdenen.
Charles Bronson begynte å dra på årene, og var kanskje ikke det beste valget i en rolle som beinhard politimann. Hvor vidt det er Bronson selv eller filmens manus og regi som svikter er uvisst, men jeg kjører på med en helgardering og krysser av på alle tre. Historien er småkjedelig med litt for mange standard karakterer, manglende spenstige scener, fravær av klimaks, og bokstavelig talt ingen fengende kommentarer (selv om det konstant forsøkes på det).
Regissøren har fulgt opp med å omgjøre manuset til en intetsigende og for det meste kjedelig film som på ingen måte utfordrer publikum. Kanskje er ikke dette hovedmålet til actionsjangeren, men når den heller ikke er særlig underholdene så føles det fort som om man har gått til innkjøp av den velkjente katta i sekken.
Det kan virke på Bronson som om han også har innsett dette, for det virker ikke som om han legger så mye innsats i filmen. Han tøfler rundt i storbyen, skyter litt her og der, er generelt misfornøyd med sine udugelige kolleger i politiet, uten å verken overbevise eller fremstå veldig skuffende. Dette er enkelt og greit bare midt på treet.
Teknisk
Bildet er tidvis ganske kornete, mens fargene varierer fra blast til ganske sterke. Ansikter i nærbilde har hovedsakelig en noe overdrevet varm farge, men på avstand blir de ofte tamme og grålige. Bildet rister også i noen scener, men dette er ikke noe stort problem. Formatet er anamorf widescreen 1.85:1.
Lyden kommer i mono, og er i bunn og grunn ganske kjedelig.
Det er ikke lagt til noe ekstramateriale.