The Tree of Life (2011)

Ingen samlebåndsproduksjon

Terrence Malick er tilbake med sin særegne poetiske filmstil, denne gangen biter han kanskje over for mye?

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook25.01.12

Fotogalleri

Mange kjeder livet av seg når de ser en film av Terrence Malick. Det er dvelende, usammenhengende, bablende og flyktig. Hans krigsfilm The Thin Red Line fra 1998 og hans tolkning av historien om Pocahontas, The New World fra 2005, er to av mine favorittfilmer. Sistnevnte har jeg sett flere ganger, og jeg oppdager stadig noe nytt. Derfor var forventningene svært høye til The Tree of Life.

Å si noe om handlingen er nesten meningsløst, men jeg gjør et forsøk. Det handler om Jack (Sean Penn) som i voksen alder tenker tilbake på sin oppvekst. Og på det svært anstrengte forholdet han og hans to brødre hadde til deres far, spilt av Brad Pitt. Om hvordan han hatet sin far og elsket sin mor. Og hvordan han som voksen aldri finner roen og meningen med noen ting her i livet.

Filmen er delt inn i bolker der første del presenterer oss for karakterene, vi får vite at Jacks bror dør som nittenåring, og alt vi senere får se preges av dette. Etterpå viser Malick oss en lang sekvens der vi følger jorden fra skapelsen og frem til vår tid. Sitter det en skapende kraft bak? Hva er meningen med at uskyldige dør? Malick svarer ikke på disse spørsmålene.

Neste bolk er den klart beste, der vi blir bedre kjent med Jack som barn, og hvordan dagliglivet artet seg med en dominerende og kynisk far. Det hele er skildret med svært lite dialog, men mer gjennom poetiske og aldeles nydelige filmsekvenser. Minner fra en fragmentert barndom. Noen av dem ordinære, noen grusomme, andre kanskje bare en flyktig tanke fortalt gjennom bilder eller en lavmælt voice-over. Her viser filmen seg fra sin aller beste side.

Slutten blir mer artistisk igjen, og realismen brytes til fordel for det poetisk.

Jeg ble litt skuffet, samtidig som jeg ble uendelig fascinert. Terrence Malick forteller en relativt ordinær historie om en hard barndom og brå død, men også om kjærlighet og undring. Denne historien blir innpakket i det som nok kan oppfattes som en pretensiøs affære, med hele jordens skapelse involvert. Var dette nødvendig for å fortelle historien om Jack?

Sean Penn som den voksne Jack er ikke viet mye tid, og hans desillusjonerte virkelighet får ikke satt seg skikkelig. Kanskje kutte litt i skapelsen og fortelle mer om Jack, tenkte jeg med meg selv. Men jeg er usikker. Det kan godt hende jeg mener det stikk motsatte etter at jeg har sett filmen om igjen. Og at jeg da triller en klar sekser på terningen.

Uansett er dette en film for de som vet hva de går til. Om du forventer en tradisjonell oppveksthistorie fra sørstatene blir du skuffet. Det er ingenting tradisjonelt over en film fra Terrence Malick. Han maler sitt eget lerret. Bildene er nydelige, musikken som er valgt ut er perfekt og historien om Jack er både rørende, opprivende og vel verdt en femmer på terningen. Jeg velger å bite meg merke i unge Hunter McCracken som spiller unge Jack. Tror vi kommer til å se mer til han.

Teknisk
Bilde og lyd er perfekt. Ingenting mer å si. Lyden i skapelsesberetningen er rett og slett fantastisk.

Ekstramaterialet består av en dvd-kopi. Skuffende.