Meatballs (1979)

Feilplassert Murray på en kjedelig sommerleir

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook08.03.07

Bill Murray debuterte i hovedrolle i denne filmen som leirlederen Tripper. Han er en slags overordnet leder på North Star-sommerleiren, og vi følger ham, de unge lederne og barna gjennom sommerløyer og bitre konkurranser med den snobbete naboleiren.

Filmen blir betraktet som en slags klassiker og fikk en rekke oppfølgere og imitasjoner. Genremessig ligger den og vipper mot ”sprø” ensemble-komedier som ”Animal House”, ”Revenge of the Nerds” og dess like. Mange elementer går igjen, som at heltene er litt shabby, rivalene er vellykkede og rike, det fleipes med militær sjargong og mer eller mindre autoritære autoriteter utsettes for practical jokes. Siden dette er en film med mange veldig unge aktører, og antakeligvis myntet på et ungt publikum, har de i motsetning til de nevnte filmene tatt med lite sex og lite alkohol. Beklageligvis har de også tatt med lite spenning og lite humor.

For å si det enkelt og nådeløst, dette er ikke så underholdende at det gjør noe. Handlingen er oppstykket og episodisk, og ikke så rent lite forutsigbar. De to røde trådene, hvordan Tripper tar seg av en sjenert gutt på dagtid og i tillegg prøver å sjekke opp en kvinnelig kollega er heller uengasjerende. Arbeidet med gutten virker lettvint og overfladisk. Guttungen er snill og grei, og liker naturligvis å ha leirens kuleste kar som veileder og mentor. Derfor lager han ingen problemer, utvikler seg fort og greit og man skjønner fort at det vil gå bra med ham i filmen og livet forøvrig. Likeledes har Tripper napp på kollegaen fra starten av, han har ingen rivaler og hun liker ham temmelig godt tilbake. Det er hyggelig nok at livet er bedre på film enn i virkeligheten, men noen små forhindringer kunne de da vel ha diktet opp, om ikke annet så for moro skyld. Kanskje til og med noen gager, siden det skal være en sprø komedie og allting…?

Jeg ble heller ikke veldig revet med av konkurransene mot naboleiren. De snobbete ungene og de snobbete, overflinke leirlederne hører vi mye om, men når vi ser dem er de bare litt uskikkelige og ikke noe verre enn det laget vi skal holde med. Det hadde ikke skadet om de hadde demonisert den andre leiren litt, slik at vi fikk en bitteliten grunn til å heie på North Star-ungene. Det fortelles stadig om hvor underlegne vår lurvete sjarmerende gjeng er de flinke, rike atletene og hvordan de har tapt og tapt alle konkurranseri årevis. Men dette året har de en vennligsinnet manusforfatter på sin side, og da var det ikke særlig vanskelig å både beseire og ydmyke rikingene.

Det eneste som tilnærmelsesvis fungerer er Bill Murray selv, alt i sin debut viser han stjernekvaliteter. Han er den definitive slacker-helten; han er smart og har full kontroll, men fremstår likevel som lat og rufsete. En sånn fyr som alltid vil klare seg fint, fordi han er stinn av ressurser. Og omgivelsene vil alltid lure på hva han kunne utrettet om han hadde skjerpet seg litt i tillegg. Det er meget mulig at det var slik regissøren Ivan reitman oppfattet Murray også, og fikk det for seg at han skulle få ham til å skjerpe seg ved å legge ansvaret for hele filmen på ham. Murray er bakgrunnsmann, katalysator, pådriver, deltaker og det virker som om han snakker mer enn de andre karakterene i filmen til sammen. Det er bare hans replikker som treffer blinken, selv om det må innrømmes at ikke alle er tiertreff. Men slitet med å holde både handlingen og humoren i gang samtidig som han skal syde av hjertevarme og sjarm sliter på både oss og på Murray. Flere steder i filmen fikk jeg følelsen av at han gispet etter luft, som en sprinter som er blitt tvunget til å gjennomføre maraton og har gått ut for hardt. Skjønt det var kanskje heller min egen følelse.

Jeg har den aller største respekt for Bill Murray, og egentlig har han ikke noen vanskeligheter med å bære en film helt alene. Det er bare litt urimelig at han både skal bære hele filmen og samtidig bekle en rekke forskjellige roller. Med den folkerike gjengen med skuespillere som kaver rundt her, burde man fått avlastet mannen noe. Og så hadde man kanskje klart å skille litt mer mellom de temmelig anonyme lederne. Den eneste som sto litt ut av de underordnede lederne var super-nerden, men han var en plagsom klisjé allerede i 1979 og utsettes ikke for en eneste oppfinnsom gag her. Ungene behandles som en anonym, karakterløs masse. En smule skivebom for en komedie som jeg antar først og fremst var beregnet på unger.

For jeg er i grunnen ikke helt sikker på hvem filmen er beregnet for. Den er ufarlig nok til at man trygt kan plassere en tiåring foran den. Men de fleste og beste av Murrays høyst verbale gager inneholder voksne referanser, så jeg tviler på at tiåringene vil more seg så alt for mye.

Dessuten har jeg litt trøbbel med moralen i denne filmen. Det snakkes mye om hvor viktig det er å akseptere hverandre for de man er, at det viktigste er å delta og gjøre sitt beste, ikke å vinne, sånne fine ting. Like fullt dreier det seg nesten hele tiden om konkurranser og viktigheten av en eller annen form for seier. I basketkampen tidlig i filmen har våre ”helter” fra North Star ingen sjanse. Så de endrer reglene for å ydmyke motstanderen. Den store leir-olympiaden handler om intens konkurranse med nådeløs poengregning, og juksing er visst til og med tillatt. Det later til å være en sportsgren i seg selv, med sine egne vinnere og tapere. Trippers beskjedne venn viser seg å ikke være så god i fotball, men Tripper bare tøyser det bort og minner ham om at det er viktigere ting i livet. Men gutten når ingen som helst form for aksept fra de andre før han har vist seg på idrettsarenaen etter at Tripper selv har trenet ham hele sommeren.

Moral er ikke noen betingelse for en vellykket familiefilm, men når karakterene snakker så mye slike idealer, hadde det ikke skadet om filmen i det minste gjorde et forsøk på å leve opp til sin egen standard.

Meatballs har en viss filmhistorisk interesse for de mest ivrige av Bill Murrays fans. Hvis man bare vil ha underholdning for hele familien, finnes det selvsagt mange filmer som er verre enn denne. Men det finnes bra mange som er bedre også.

Teknisk
Bildet er som på en passelig velbrukt VHS. Ikke noe særlig bra, altså, men det går nå an å se på. Lyden er i DD 2.0, men ikke noe videre imponerende den heller. Det beste man kan si er at det er ikke er noen susing eller forstyrrelser.

Ingenting ekstrastoff. Så slapp man iallfall trailere for de tre oppfølgerne.