Amerika for mine føtter (1988)

Arkiver under «utdatert»

I ettertid er det ganske vanskelig å skjønne hvorfor Eddie Murphy ble en stor stjerne, for i denne filmen er han alt annet enn sjarmerende og morsom.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook28.04.13

Unge prins Akeem lever et bekymringsløst liv i det fiktive afrikanske landet Zamunda. På sin 21-årsdag får han nok av luksusen og det overfladiske livet han lever. Foreldrene har tenkt å få ham tvangsgiftet, men det nekter Akeem. Han vil reise ut i verden for å finne seg en kone som liker ham for personen han er, ikke for materielle ting han besitter. Dermed bærer reisen til Queens i USA og jakten på kjærligheten kan starte.

For mange, mange år siden så jeg denne filmen for første gang. Jeg hadde et vagt minne om at jeg syntes at den var nærmest hysterisk morsom. Etter den tid har Eddie Murphy (som spiller prins Akeem) knapt vært med i en eneste severdig film. Likevel var sinnet åpent for å anerkjenne hans tidlige karriere, da den faktisk gjorde ham til en superstjerne. I gjensynet med Coming to America er det første som slår meg at filmen er håpløst datert (og utdatert). Fargebruk, klær, setting og ikke minst lydbildet oser av en svunnen tid. Og denne tiden kan godt være svunnen for mitt vedkommende.

Nå skal jo dette være en komedie. Derfor er det skuffende å måtte meddele at humoren ikke står seg. Ikke i det hele tatt. Det satses på oneliners, gags og rare kostymer. Noen ganger makter filmen å skape tilløp til latter, men det er jevnt over ufattelig traurig. I slike tilfeller er det interessant å tenke på om det kan være at dette var nyskapende på tidlig åttitall og dermed var viktig for komediens utvikling, og at det derfor fremstår som banalt og klisjefylt i dag. I dette tilfellet tror jeg ikke det er tilfellet.

Coming to America følger en velkjent fortellerstruktur som alle kan kjenne igjen. Den er så overtydelig at man trenger ikke å tenke engang. Og det synes ikke jeg er positivt noen gang. Alt overforklares og ting er så overtydelig at det blir flaut. Humoren lider sterkt under dette, for påtatt morsomhet fungerer så å si aldri! For å gå litt tilbake til filmens struktur, så må det trekkes frem at den tilsynelatende faktisk har en moral. Av alle ting om kjærlighet, noe herr Murphy kanskje ikke er mest anerkjent for å være en god rollemodell for. Utviklingen i hans karakter i filmen er lite plausibel. Fra å være isolert og lite reflektert blir han en verdensvant herremann på ganske få dager.

Det verste med hele filmen er dog at Murphy spiller fire forskjellige karakterer. Noen synes kanskje at dårlig sminkede og overdrevne karakterer spilt av filmens stjerne er hysterisk morsomt, men jeg fikk mest lyst til å stikke ut øynene mine med sløve kniver. Det er så utrolig irriterende, lite morsomt og usannsynlig. Klippingen avslører også de tekniske begrensningene dette medførte på denne tiden. En ufrivillig refleksiv komedie blir sjelden bra. Eddie Murphy har vel i vår tid blitt mest kjent som den falne stjernen som spiller mange roller i en og samme film. Og ikke gode filmer, må vite. Heller ikke Coming to America er en god film. Bunnkarakteren unngås på grunn av enkelte tilløp til morsomheter, men det er bare så vidt.

Teknisk
Faktisk så er bildet ganske så bra og lyden er heller ikke halvgæren. Dessverre (eller heldigvis) er det ikke med noe bonusmateriale.