Utgivelsen: 
The Campaign (2012)
Satirisk blikk på det amerikanske valgsystemet
Will Ferrell og Zach Galifianakis braker sammen i en nådeløs kamp om en plass i kongressen. Resultatet er både satirisk og morsomt, men kanskje også litt ufarlig.
Fotogalleri
Will Ferrell har spilt mye rart opp gjennom årene, noen blinkskudd som Elf og A Night at the Roxbury, og en hel del bommerter jeg ikke vil navngi. Zach Galifianakis har aldri vært min favoritt, selv om han som regel klarer seg rimelig bra gjennom de fleste filmer jeg har sett han i. Jeg klarer ikke å dele synet på at han er et gigantisk komisk geni.
I The Campaign kjemper de begge om en plass i kongressen. Cam Brayd (Ferrell) regner med å skli rett inn i sin femte periode i politikken, men på grunn av litt for mange skandaler så mister han støtten fra rikingene Motch-brødrene, som heller vil sponse nykommeren Marty Huggins (Galifianakis), en fersking som de regner med blir lettere å styre i sitt grådige politiske spill om å selge halve staten til Kina.
En kynisk kamp om kongressetet begynner og alle midler er tillatt. Svertekampanjer, svindel, forføring av koner, løgn og bedrag er bare forbokstavene i det som blir en av de skitneste kampanjene i historien.
Ferrell er herlig i rollen som den motbydelige Cam Brady, han viser seg etter hvert fra en mer menneskelig side, med dette skjer dessverre litt for sent til at vi helt tror på han som karakter. Galifianakis er på mange måter mer sympatisk. Til tider skarp og smart, mens han i neste øyeblikk er dum som et brød, litt ukonsekvent med andre ord.
Satiren fungerer meget godt, og følger man bare minimalt med på de amerikanske valgene så vet man at dette slett ikke er mye overdrevet. Problemet med satire er at den må treffe de det gjelder, og det tror jeg ikke den gjør her. Brady og Huggins er nok ment å utfylle hverandre som karakterer, Brady som den kvalmende ekle, og Huggins som den rettferdige klippen som står hardt på sine prinsipp, men ingen av dem blir troverdige nok til å virkelig sette dype spor i publikum. Ingen vil nok føle seg spesielt støtt av dette, og da har satiren bommet. Men for all del, dette er morsomt og overdrevet.
Et fenomen som ofte oppstår når amerikanske filmprodusenter bestemmer seg for å ikke satse på lavere aldersgrenser er et langt grovere og mer sexfiksert språk. Ikke misforstå meg, jeg syns dette kan være morsomt, men en del av vitsene blitt dratt svært langt og er også med på å gjøre karakterene mindre troverdige. Disken inneholder både kinoutgaven og en forlenget versjon, jeg bare sett den forlengete og kan ikke si hva som er lagt til, men også kinoutgaven av filmen har aldersgrense «R» i USA, på grunn av «grovt seksuelt innhold.»
Totalt sett så er filmen svært underholdende, men karakterene blir for overdrevne, jeg skjønner jo at de ville lage filmen tidløs og ikke basere den på dagens politikere, men et mer menneskelig ansikt på kandidatene ville hjulpet mye.
Teknisk
Ok bilde og lys. Ekstramaterialet er slettede scener og gag reel. Helt greit, men ikke fantastisk.
blog comments powered by Disqus