Annie Hall (1977)
"...because we need the eggs."
Problemet med å anmelde en veldig god film er at anmelderen har lett for å føle seg utilstrekkelig. Har man latt seg henføre av en regissørs geni kreves det minst like stor kunst å komme på noe briljant å skrive om opplevelsen. Ha derfor på forhånd undertegnede tilgitt for hans utilstrekkelighet når det gjelder kritikken av Woody Allens klassiske romantiske komedie Annie Hall.
Filmen tar for seg et klassisk paradoks med kjærligheten og livet: selv dårlige ting vil vi ha mer av. Allen både åpner og avslutter filmen med vitser med nettopp dette tema (overskriften kommer til å bli mye klarere så snart du har sett ferdig filmen), og det er ingen dårlig innsikt. De fleste kjenner seg vel igjen i svingende forhold - som gjerne avsluttes og påbegynnes igjen - som når de er slutt virker som om de var det eneste meningsbærende. Selv om forhold kan være irrasjonelle, sprø og absurde går vi inn i dem igjen og igjen fordi vi TRENGER det, er Allens postulat.
Forholdet mellom Annie Hall (Diane Keaton) og Alvy Singer (Woody Allen) er, som innledningen burde ha gjort klart, ikke spesielt stabilt, men det har en egen magi og intensitet som portretterer forelskelse og kjærlighet på en måte nesten uten sidestykke i filmhistorien. De to møtes på en tennisbane og faller for hverandre på en herlig klønete måte, så følger kurtise og samliv der Alvy overfører alle sine klassiske "liten, paranoid jøde i New York"-nevroser til henne. Etter en stund blir forholdet for tett for Alvy, og paret ryker fra hverandre for en stund mens de eksperimenterer (mindre vellykket) med noen andre partnere. Men når de så finner hverandre igjen for andre gang har de ikke den samme tonen og romantikken som sist, og filmen ender med at de to drar til hver sin side av landet.
Dette høres kanskje ikke ut som stoff for en komedie i og med en nokså tragisk slutt, men filmen er så full av menneskeinnsikt, humor og ironi at man ikke kan la være å le (gjenkjennende) av det aller meste som blir sagt. Nå skal det ikke underslås at undertegnede har Woody Allen som en av sine absolutte favoritter både som manusforfatter, skuespiller og regissør, men Annie Hall er likevel en virkelig flott film etter enhver målestokk - og klart blant Allens beste.
Men det er gjerne ikke mannen selv som gjør størst inntrykk i denne filmen (bortsett fra at det er artig å se ham som relativt ung). Diane Keaton stjeler nemlig alle sine scener med et helt utrolig skuespill. At det går an å framstille en så smånevrotisk, rødmende og samtidig sensuell skapning som Annie Hall på denne måten er en bragd, og Keaton får det til å se lett ut. Ikke rart Alvy faller for henne... :-)
Annie Hall inneholder også en rekke av de trekkene som med tiden har blitt Allens varemerker. Vi har i anmeldelsen av den langt mer moderne "Deconstructing Harry" vært inne på noen av stikkordene for hans filmproduksjon, men vi må nesten nevne spesielt den slentrende og tørre humoren som er blandet med en herlig dose surrealisme. Den allvitende forteller tar oss med gjennom både fortid og nåtid, og vi får like gjerne vite hva folk tenker som hva de sier. Karakterene henvender seg også direkte til kamera ved flere anledninger. Et pent regigrep. Et klassisk eksempel er Annie og Alvy i kinokø der de blir stående og høre på en kar som legger ut om litteratur og kommer til å nevne Marshall McLuhan (svært kjent amerikansk medieviter). Alvy tar tak i det fyren sier og påstår at han tar feil, og trekker så fram selveste McLuhan fra kulissene for å bevise det. Som Alvy sier til kamera: "Hadde det ikke vært fint om virkeligheten var som drømmene dine?"
Forøvrig er filmen sprekkeferdig av kjente sitater. Det er umulig å omtale filmen uten å ta med seg noen høydepunkter. Vi får blant annet servert århundrets beste unnskyldning når Alvy er ute med en sprø kvinnelig reporter han åpenbart er lite interessert i:
Hun: "Did you see Dylan?"
Han: "No, my racoon had hepatitis..." :-))
Og senere når de to har hatt sex, har vi følgende dialog:
Hun: "Sorry I took so long to finish."
Han: "It's okay. I'm starting to get some feeling in my jaw back."
Hun: "Sex with you is really a Kafkaesque experience." (!!)
DVD-produksjonen fra MGM (sone 1) er dessverre ikke så mye av en opplevelse i seg selv. Riktignok er platen tosidig og har en fullskjermsutgave og en widescreen-utgave (1,85:1) man kan velge mellom, men widescreen-bildet er dessverre ikke 16:9-optimalisert, og kvaliteten er ikke høyere oppe en midt på treet. Overføringen inneholder både hakk, sår og maskinmerker (digitalisert fra en kinokopi), og lider under ganske utvaskede farger og lite kontrast. Filmen ser definitivt ut som om den har en del år på baken, og vi har sett langt eldre filmer i bedre form (rent teknisk) enn denne. Dessverre for Annie Halls del. Bonusmateriale er også fullstendig fraværende, med unntak av kinotraileren. Det eneste som trekker litt opp er et 8-siders hefte med noen interessante opplysninger. Lyden er i mono, så du kan bare selge surroundanlegget ditt. :-) Man får håpe noen en dag lager en Special Edition av de klassiske Woody Allen-filmene, det fortjener de.
Annie Hall er ikke helt uten sine skjønnhetsflekker, men vi ser ganske glatt bort fra litt hoppende klipping og andre småfeil når resultatet likevel er så sjarmerende som dette. En morsom og underfundig film om kjærligheten og livet.
blog comments powered by Disqus