Utgivelsen: 
Mystic River (2003)
Mystisk og godt fra Eastwood
Det mest forbløffende med Mystic River er erkjennelsen av at Kevin Bacon har kommet langt siden han ikke bare usynliggjorde seg, men beint frem tok nesten livet av sin egen skuespillerkarriere i Paul Verhoevens fryktelige Hollow Man. I Mystic River overgår han til og med de mer renommerte og prisbedryssede Sean Penn og Tim Robbins. Mer gledelig er det likevel å registrere at Spencer Treat Clark spiller stum, hvilket er noe til gevinst etter å ha sett hans barneroller i Gladiator og Unbreakable. At han her blir lagt lokk på, er et klokt grep av regissør Clint Eastwood. Mer klokt hadde det selvsagt vært å ikke tildele ham noen rolle i det hele tatt, men det får nå være – tross alt er han bare innom som snarest et par ganger.
Mystic River er ellers en bearbeidelse av Dennis Lehanes betselger av samme navn, bearbeidet av manusforfatter Brian Helgeland og Clint Eastwood, som også samarbeidet på Blood Work (2002). Eastwood har forsøkt å omforme romaner til celluloid før, uten å ha lyktes like godt bestandig. Det grelleste tilfellet, Midnight in the Garden of Good and Evil (1997), ble eksempelvis til et langt og semmert rettsdrama som gjorde liten ære på John Berendts mangslungne og burleske overkuddsroman av samme navn. For der romanen oste av atmosfære og sanselighet på en slik måte at man nesten kunne kjenne lukten av Savannah, Georgia, oste Eastwoods film kun av rettssal og Objection, your honor! Og et spesielt godt rettsdrama ble det heller ikke, når revet ut av sin kontekst.
Midnatt i det gode og ondes hage eller ikke, Mystic River handler om noe helt annet, nemlig gatene i Boston, og er en tragedie, eventuelt street opera, som romanforfatter Lehane selv
beskriver den. Lagt til et gjennomgående irsk arbeiderklassestrøk, er Mystic River historien om tre menneskeskjebner, hvis liv sirkulerer rundt to tragedier, den ene i fortid, den andre i nåtid. Helt avgjørende for dens videre utfoldelse er filmens prolog, satt til Bostons arbeiderklasseforsteder en gang på 60-tallet; I et skittenblekt, gråbrunt og fargefattig New England møter vi de tre guttene Jimmy, Sean og Dave i ferd med å risse navnene sine inn i våt sement, da de blir oppdaget av to tilsynelatende sivile politimenn. Dave blir kjørt av gårde. Men ikke til politistasjonen. Mennene holder Dave innesperret i en kjeller i fire dager, før han klarer å flykte. Og den Dave som kommer tilbake, er ikke den samme Dave som forlot Sean og Jimmy.
30 år frem i tid, og de tre kameratene har lite eller ingen kontakt med hverandre. Sean, Jimmy og Dave lever høyst forskjellige liv, adskilt fra hverandre, men likevel ikke i stand til å komme seg unna fortiden. Sean (Kevin Bacon) har blitt politietterforsker Sean Devine med et nesten-haverert ekteskap å berge. Jimmy (Sean Penn) har mistet sitt ildrøde hår, og er nå kioskeier med kriminell fortid og to år i spjellet bak seg. Selv om han ikke lengre har noen forbryterbande å lene seg på, går det fortsatt tråder mellom ham og underverdenen. Han har dessuten tre døtre, hvorav den eldste, Katie (Emmy Rossum) er datter av Jimmys første kjærlighet, som døde mens han satt fengslet. Og Dave (Tim Robbins), som fortsatt bor i nabolaget, men som ellers ikke har videre kontakt med Jimmy, er en gutt i en manns sko og klær som har nok med å komme seg gjennom en dag og videre til den neste.
Katie har i det skjulte hatt planer om å ta til Las Vegas med kjæresten Brendan (Thomas Guiry), men blir morgenen etter funnet myrdet, ikke langt fra en parkeringsplass. Dette viser seg å være morgenen etter at Dave har kommet hjem til sin kone, Celeste (Marcia Gay Harden), klokken tre på natten, innsmurt i blod. En ny tragedie har sirklet inn de tre barndomskameratene. Sean Devine settes på saken sammen med sin partner Whitey (Laurence Fishburne, filmens fargede alibi), og finner å måtte stange mot en sønderknust, men hevnlysten Jimmy, som starter sin egen etterforskning med hjelp av to lokale tyrenakker, de fryktede Savage-brødrene. Sean og Jimmy sirkler etter hvert begge inn deres barndomskamerat Dave, hjulpet av Daves stadig mer tvilende kone Celeste. For hvor var Dave den natten? Hvorfor er forklaringene hans så springende? Og hvorfor var bagasjerommet hans fylt av en halv liter blod da den ble funnet etter å ha vært meldt stjålet? Alt dette, og mere til, er det Sean Devine prøver å finne ut, før Jimmy når frem.
Drapet på Katie setter i gang ustoppelige krefter, hvor fortid og nåtid veves sammen. Møysommelig nøster Eastwood opp fortidige hendelser avgjørende for den tragedien som har innfunnet seg, hvor temaer som svik, fortielse og fortapelse står sentralt. Stort sett makter han å holde fokus, samtidig som han gir karakterene rom til å utvikle seg og bli levende. Bacon, Penn og Robbins spiller på alle sine strenger, samtidig som filmens dynamikk holdes levende gjennom stadige dypdykk inn i deres ulike liv i årene etter at Dave ble bortført. Slik makter Eastwood å gi karakterene en ufravikelig kjerne av identitet som de aldri kan fri seg fra, og som katalyseres gjennom tragiske hendelser og omstendigheter. Jimmys voldelighet ligger hele tiden latent i ham, det samme gjør Daves usikkerhet og voldsomme raseri mot livet. Og Seans avmålte og hele tiden vurderende karakter ligger i bunn av alle hans handlinger.
Eastwood søker å forklare deres handlinger og væremåte gjennom definerte personligheter, og makter i stor grad å gi et troverdig bilde av de tre hovedkarakterene. Enkelte ganger virker han riktignok noe tung på labben, spesielt gjennom overtydelig symbolikk eller kraftfulle musikalske passasjer (Komponert av ham selv, forøvrig), hvor antydningens kunst hadde vært å foretrekke. Noen av underhistoriene blir også noe vage, eller de blir bare liggende igjen uten helhetlige forklaringer. De yngre skuespillerne gjør heller ikke alt for mye ut av sine roller, trass i deres viktige roller i drapsmysteriet. Men som historieformidling er Mystic River aldri annet enn formidabelt, det hele båret frem av et fremragende skuespillerensemble og med en historie spekket av visdom, klokhet og erfaring.
Teknisk
Mystic River er en relativt beskjeden film holdt i et nøkternt filmspråk. Med Clint Eastwood får man ingen fancy kamerabevegleser eller hastig klipping mellom scenene. Historien står i hovedsetet, og presenteres i et enkelt og lettfattelig språk. Bildet presenteres i 16:9, og gjør seg for så vidt mer enn godt på DVD-formatet.