The Conversation [Special Edition] (1974)
'This is not an ordinary conversation'
Fotogalleri
- Og The Conversation er ikke noen ordinær film. Ingen ringere enn Francis Ford Coppola har manus og regi på dette spennende thriller-dramaet, som han lagde i 1974, i tiden mellom The Godfather og The Godfather Part 2.
Den nesten geniale åpningssekvensen forteller mye om innholdet og hva man har i vente. Vi ser en stortotal av et torg i San Francisco, filmet i fugleperspektiv. Vi hører bare lyden av et jazzorkester til å begynne med, men den øvrige lyden legges til etterhvert som kamera zoomer seg inn mot menneskemengden. En forvrengt mannsstemme bryter inn nært i lydbildet. Både de vrengte stemmene og kameraets posisjon og optiske forandring, gir via subtile grep assosiasjoner til avlytting og overvåkning. En emosjonell uhygge skapes. Åpningen demonstrerer også samspillet mellom lyd og bilde - essensielt både i film- og avlyttingssammenheng. Og DET er akkurat hva som er på gang i The Conversation.
Harry Caul (Gene Hackman), veteran i avlyttingsbransjen, holder denne gangen - på oppdrag - et ungt par under oppsikt. Paret, Ann (Cindy Williams) og Mark (Frederic Forrest), befinner seg på torget, der de går i sirkler mens en samtale utspinner seg mellom dem. Alt de sier og gjør blir filmet og tatt lydopptak av, og Harry og kollegaen Stan (John Cazale) følger med, om enn med litt ulike intensjoner. Stan er nysgjerrig på innholdet, mens Harry er strengt opptatt av det tekniske (han setter sin ære i lydkvaliteten og bygger alt avlyttingsutstyret selv), og manisk opphengt i å unngå alt som er privat og personlig. Vi forstår at han vil, eller MÅ, unngå at folk vet noe om ham, for enhver pris. Harry omgås ikke venner, har ingen telefon, og en slags kjæreste han har - Amy (Teri Garr) - vet ikke engang hvor han bor. Kommer dette av at han utøver et farlig yrke som krever den strengeste diskresjon, eller ligger det noe mer bak hans frenetiske forsøk på å holde sin person i bakgrunnen?
Harrys upersonlige person er et mysterium i seg selv, men spenningen ligger også i selve samtalen, som Harry mot sin vilje blir svært opphengt i. Et lydstrekk er uklart, men gjennom filtreringer av omkringliggende støy, greier Harry etterhvert å høre hva Mark sier til Ann: "Han ville drepe ham om han kunne". Denne setningen tvinger Harry til personlig involvering, og han vikles inn i et farlig spill, og anonyme Harry er truet på flere plan.
The Conversation handler om flere ting - om privatlivets fred, det personlige og det private, skygger fra fortiden, om å ta ansvar for sine gjerninger, hvor langt det er moralsk forsvarlig å spionere i andres liv, og så videre. Coppola har sympatien på avlytterens side, og lar publikum få medfølelse med den religiøse og samvittighetsfulle Harry, som niholder på innstillingen om at han "bare gjør jobben sin", og derfor med vilje lukker øynene for den ubehagelige sammenhengen han i virkeligheten er en del av. - Og Coppola spionerer forsåvidt selv, når han blottlegger tilværelsen til diskrete Harry Caul for oss!
Det sofistikerte lydsporet i The Conversation dominerer over det visuelle som regigrep, og viser atter en gang Coppolas store talent for - og fullstendige beherskelse av - filmspråket. Regien er super! Brokker av Samtalen går igjen gjennom hele filmen (fordi Harry spiller båndet utallige ganger), og det som blir sagt får stadig ny og utvidet betydning. Men også scenene med paret i parken blir vist gjentatte ganger, vist gjennom ulike kameraer (spionkameraene pluss Coppolas) og kameravinkler.
DVD-lyden (Dolby Digital 5.1 surround på engelsk, eller fransk mono) er heldigvis ypperlig (noe annet ville jo ha vært en katastrofe i denne sammenhengen!), og er på et mye høyere nivå enn bildet, som kommer i 16:9 fullskjerm med format 1.85:1. Forgrunnen er klar og detaljerik, men de bakre lagene av bildet mangler skarphet. Resultatet blir at forgrunn og bakgrunn ikke kommuniserer, og dette gjør bildet flatt og merkelig. Komposisjonene og fotoarbeidet forøvrig er hevet over enhver kritikk. Noe slitasje i form av hvite flekker forekommer, men virker ikke veldig forstyrrende.
DVD-platen har noe ekstramateriale, blant annet en liten "dokumantarfilm" fra innspillingen av filmen, der kameramannen og en relativt ung Coppola prater om sine intensjoner, om karakterene, og så videre. Varigheten er omtrent åtte minutter. Det finnes også to separate kommentarspor, ett med Coppola og ett med Walter Murch, klipper og lyddesigner, men begge - og særlig sistnevnte - har litt for mange dødpunkter. Traileren er også på plass, og et eget avsnitt krediterer folkene bak DVD-produksjonen av The Conversation. Menysiden er lekker (bortsatt fra uskarpt bilde), og viser et stillbilde der det eneste bevegelige er to lydruller - mens man hører deler av samtalen mellom Ann og Mark.
Filmen sentreres rundt Hackmans karakter og spill, men også andre gode aktører medvirker i The Conversation ( Harrison Ford, Elizabeth MacRae, Allen Garfield og Michael Higgins, med flere) - en film iallefall undertegnede er svært glad for å ha i DVD-samlingen!