Utgivelsen: 
The Theory of Everything (2014)
Stor mann, grei film
Ærlig og troverdig biografisk film om Stephen Hawking. Opplysende, varm og ofte rørende, men til tross for en renhårig produksjon berører ikke filmen tindene.
Fotogalleri
Vi følger Stephen Hawking og starter med hans første år på Cambridge der han finner sitt akademiske kall, møter sin første store kjærlighet og rammes av en lammende og grusom sykdom. Regissøren James Marsh og den ruvende hovedrolleinnehaveren Eddie Redmayne tar oss opp til omtrentlig nåtid, der Hawking er et verdensberømt geni, en del av både vitenskapen og popkulturen.
Jane Hawking (i filmen flott spilt av Felicity Jones) skrev boken filmen bygger på, men manusforfatter Anthony McCarten skal også ha mye av æren for filmens gode flyt. Selv om historien dekker mange tiår, får vi sjelden noen følelse av stress eller hastverk og det er gjort plass til mange fine, stille scener som forteller mye.
Hawking fortjener såvisst en film, og noe av det mest gledelige med The Theory of Everything er at Marsh og McCarten stort sett har klart å styre unna klisjéene. Hawking var ingen nerd i ordets moderne forstand; selv om mange nerder dyrker ham i dag var han selv både sosial, åpen og alminnelig flink til å snakke med damer. Han var ingen outcast, tvert imot. På Cambridge dyrker man intelligens, så det skulle bare mangle at han ikke nøt stor respekt blant sine kolleger og han var omgjengelig og ressurssterk. Han møtte heller ikke uforstående og urimelige lærere og professorer. I stedet hadde han læremestere som så hans enorme potensial og stilte harde, stimulerende krav til ham.
Hawking kan visst virkelig ikke fordra å bli sett på som syk eller handikappet. Han anser seg først og fremst som en forsker, dernest som en vanlig fyr med vanlige lyster og interesser. Hans liv – og filmen – handler for en stor del om hans innbitte kamp for å marginalisere sykdommen. Et uhørt krav til både seg selv og til omgivelsene. Vi lærer ganske mye om ALS i løpet av filmen og det er ikke en sykdom man kan bagatellisere på noen som helst måte. ALS lammer hele kroppen gradvis og ubønnhørlig. Det faktum at Hawking faktisk i dag blir sett på først og fremst som en av verdens smarteste menn, en mann som har forstått ting så ufattelig godt at han til og med kan forklare det til folk utenfor sitt eget fagområde, antyder at han lyktes. Han er ikke sin sykdom, han er sitt fag og dernest en vanlig fyr.
James Marsh har skridt til verket med en klar forståelse av Hawkings innstilling, og han formidler veldig godt den store mannens egne meninger. Men det blir likevel mye sykdom, det blir mye familie og det blir etter min mening for lite fra det vitenskapelige miljøet som den lille mannen i rullestolen dominerer så absolutt. Dette er ikke så rart, siden det er Jane Hawkings historie som fortelles. Jeg anser det likevel for å være en svakhet, for Hawkings familieliv er ikke så vanskelig å skjønne eller til og med forutse. Filmen er aldri direkte kjedelig, men i en periode fra entimesmerket, beveger den seg farlig nær grensen. Mer variasjon i miljøer og synsvinkler på og fra Hawking hadde antakeligvis gjort filmen mer spennende. Vi ser utmerkelser, vi hører om ting som har skjedd, men vi får være for lite med på hendelsene.
Det blir skuespillerne som hever filmen, spesielt hovedrolleinnehaveren Redmayne. Det er mye snakk om hvordan han studerte både sykdom og sykdomshistorie, skaffet seg en dypere forståelse for de ulike stadiene Hawking måtte gjennomleve. Jeg synes det er langt mer imponerende å se hvor sinnssvakt mye følelser, til og med patos han klarer å formidle med et mer og mer begrenset minespill. På slutten kan han kommunisere de fineste nyanser med bare blikket.
Teknisk
Jeg har sansen for ryddig ekstrastoff, fremfor tonnevis av egenreklame for et produkt vi allerede besitter. Her serverer Universal en ærlig bakomfilm, gode deleted scenes og et kommentarspor. Alt sammen er temmelig tørre saker, men det får regissøren og skuespillerne ta skylden for, selve utgivelsen er feilfri.