Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Batman Forever (1995)
Stigende humør, synkende kvalitet
Selv om filmen gjorde stor suksess da den kom, avskydde jeg returen til sekstitallsseriens camp, humor og farger. Men det er egentlig mye bra her. Mye dårlig også.
Et sted mellom filmene har statsadvokaten fått ansiktet sitt ødelagt, og av uklare årsaker mener han det er Batmans feil. Med splittet personlighet, ny identitet som Two-Face (Tommy Lee Jones) og trofaste håndtlangere på slep raner han seg gjennom Gotham City i håp om en sjanse til å drepe Batman mens han er i gang. Som om ikke det er nok, foretar WayneTechs residerende eksentriske vitenskapsmann et forsøk på seg selv og blir forvandlet til superskurken Riddler (Jim Carrey). Riddler hater egentlig Bruce og ikke Batman, uten at det er noen trøst for vår helt. På toppen må Bruce ta seg av den nylig foreldreløse Dick Grayson (Chris O'Donnell), en usympatisk sirkusakrobat med superheltpretensjoner.
Ikke uventet skremte Burtons Batman Returns vettet av filmselskapet. Her skulle de selge leker og gode greier, så kom denne tullingen og laget mørk og farlig filmkunst. Joel Schumacher fikk i oppdrag å lyse opp Batman igjen, og han laget pliktskyldigst en ekte actionfilm med oppfinnsomme effekter og lettbent humor. Publikum lot til å like det, og skal innrømmes at her er mye bra.
Filmen har få eller ingen dødpunkter, og Schumacher har jobbet hardt med å holde oss nesten kontinuerlig imponert med bilder som oser av dynamikk og energi, en sjelden vill bruk av farger og en helt som både kan svinge seg i slåsskamper og levere tørre one-liners.
Val Kilmer fikk kjeft av regissøren i ettertid på grunn av påståtte samarbeidsproblemer, men han er filmens sterkeste kort; sympatisk, troverdig med drakten på og intens nok til lett underholdning. Carrey er også god, og jeg tilgir at han har overført litt vel mye av sin maniske karakter The Mask til Riddler. Chris O'Donnell som Robin/Grayson er verre, han er blant annet bemerkelsesverdig usympatisk, noe som umulig kan ha vært meningen.
Tommy Lee Jones er noe helt for seg selv. Hvert sekund med ham på filmen er en ubeskrivelig lidelse. Tilgjort latter, tilgjorte grimaser og tilgjort kroppsspråk, og alt er feil for karakteren Two-Face som blir både dum og masete, men aldri truende. Jeg fikk en bestemt følelse av at Jones forveksler tegneseriemediet med barnebøker. Det er respektløst overfor fansen, og mer enn ille nok for nykommere til Batmans univers.
En lovende actionfilm med superbudsjett som går i vasken på grunn av tragisk misscasting.
Bildet
Dette skulle gnistre av farger og energi, men er slett ikke bra. Det er bare i scener med klart og fint lys at man skimter blu-ray-kvaliteten, i de mange scenene med sparsomt eller kreativt lys, blir det slappe konturer inntil det grumsete.
Lyden
Her drønner det solid og veloppløst av høyttalerne, og heftige actionsekvenser brummer så mye i bassen at ting falt ned fra hyllene mine.
Bonus
Igjen en frodig arv fra SE-versjonen på DVD som inkluderer stort sett alt tenkelig av dokumentarer og kommentarspor, for det meste er det av svært høy kvalitet. Ekstra pluss for et utvalg slettede scener der flere antyder at regissøren ville gå dypere og dystrere til verks, men han fikk visst ikke lov.
blog comments powered by Disqus