Utgivelsen: 
Homefront (2013)
Is that you, Sylvester? Is this me?
Dette kunne vært en skikkelig fest av en film. Beinhard macho-action med tøff jentunge som bonus. Hvis vi bare kunne få sendt den tilbake i tiden til 1983.
Fotogalleri
Lille Maddy Broker er ny i småbyen, et hillbillyhøl med lave standarder både i utdannelse, dannelse og sunn fornuft. Hun fikser lett en mobber, men setter i gang en serie uforutsette begivenheter. Dette blåser raskt coveret til hennes far, en tidligere DEA/Interpol-agent av den tøffe sorten. Han blir spilt av Jason Statham, så vi skjønner at vi skal få en runde høyoktan action. Eller vi tror nå iallfall at det er det vi skal få.
Filmen er basert på en roman av Chuck Logan, fra en bokserie som antakeligvis får Jack Reacher-serien til å fortone seg som stor litteratur. Verre er det at manus er skrevet av selveste Sylvester Stallone, for det er pinlig lett å tenke seg en yngre Stallone i rollen. Jeg er litt usikker på hvorfor han ikke tok hovedrollen selv. Kanskje selskapet ville ha en yngre mann i rollen. Kanskje agenten til Jason Statham begikk uverdige og unødvendige handlinger for å tilrane seg elendigheten. For å stjele denne filmen er virkelig som å stjele søppel fra en sinnsforvirret uteligger.
Hele greia er så frustrerende, irriterende tøvete velkjent at det er som å se en av disse parodifilmene. Det mystiske er at skuespillerne inkluderer Winona Ryder, Kate Bosworth, Clancy Brown, James Franco og Statham selv. Man kan lett glemme at Statham faktisk slo gjennom som ekte skuespiller, martial arts-greiene sine tok han først frem senere. Men det eneste denne gjengen med karakterskuespillere (på vei ned, gjetter jeg) bidrar til, er å frata filmen alle muligheter for noe som kunne likne humor eller i det minste et lekent glimt i øyet.
Det er som om Stallone skulle regissert elendigheten selv, jeg tipper han iallfall kom med mange gode råd til TV-regissøren Gary Fleder om hvordan man kunne ta et idiotisk prosjekt og gjennomføre det med påtatt gravalvor.
Det er virkelig et idiotisk prosjekt. Scene for scene serverer oss en uendelighet av selvmotsigelser, urealistiske replikker og sammenhenger og klisjeer som er så slitte at de er gjennomsiktige. Akkurat som Stallones gamle suksesser. Akkurat som om Stallone tror tiden har stått stille i tredve år. Rollefigurene er ikke bare skisser, de er tulleskisser, som strekmenn med tre armer.
Det aller verste er at det er så fryktelig lite action. Når man setter opp noe så dumt, må man kunne forlange trøkk og tempo. Men neida, for regissøren og skuespillerne later til å ta dette pølsevevet på ramme alvor. De gir seg god tid til å bygge et eller annet. Jeg vet egentlig ikke hva de bygger, det er verken spenning eller troverdighet, i alle fall. Kan jeg våge meg på en spoiler? Du er advart. Ok, hvordan klarer skurkene å avsløre hvem helten egentlig er? Joda, han har en samling mapper i et tilbygg til sitt dårlig sikrede hus. Omtrent øverst ligger hans egen, med CV og bilder og alt som trengs. WTF?
På slutten slet jeg virkelig, å se Statham spille slik er som å se fotballaget ditt tape. Da styrtet likegodt filmen inn i en serie sekvenser som bare ble totalt saus - de få mulighetene som fantes til å lage om ikke annet så en knall, melodramatisk slutt ble skuslet bort på en så tafatt og tufsete måte at jeg var sint da rulletekstene gikk.
Teknisk
Ålreit bilde og ålreit lyd. Ekstrastoffet består av to bakomfilmer, og tilsammen varer de lykkeligvis mindre enn fem minutter. Og en bunt deleted scenes, for den som ikke fikk nok vås i første omgang.
blog comments powered by Disqus