Watchmen (2009)
Superhelter på ramme alvor
Tenk om det virkelig fantes superhelter og kostymekledde vigilanter. Da ville verden sett annerledes ut. Denne versjonen av et 1985 på kanten av atomkrig viser at verden neppe ville sett bedre ut.
Se filmklipp
Gjengen av mer eller mindre avdankede og lovløse helter i Watchmen er i liten grad rollemodeller. Noen av dem får tydelig tilfredsstillelse av vold i seg selv, noen av dem er notoriske drapsmenn som leter etter påskudd til å tilfredsstille blodtørsten. Noen er så gudeliknende i egne eller andres øyne at de ikke klarer å forholde seg til mennesker lenger. De lever i en komplisert og vanskelig verden og ikke i en forenklet tegneserieverden, men de har likevel tungt for å se verden i andre nyanser enn sort og hvitt. En av dem, Rorschach, ser endog på dette som et ideal og gjentar gang på gang sitt credo: Aldri kompromisse.
Utgangspunktet for Alan Moore og David Gibbons’ legendariske tegneserie er genialt, og serien er fortalt med en ekstrem utnyttelse av alle virkemidler som står tegneseriemediet til rådighet. Ufilmbart, mener Moore selv. Han har bare rett hvis man forutsetter at hver eneste detalj og nyanse fra serien skulle være med. En filmatisering er en tolkning av en historie, og sant og si er Watchmen en så sabla god historie at den fint tåler en annen tolkning.
Ok, filmen går over i melodrama rett som det er, noe som er vanskelig å unngå når man omgås superhelter, særlig når de er så selvbestaltede som her. Bruken av musikk varierer mellom det briljante, det lett banale til regelrett kitsch, men for det meste er bakgrunnsmusikken god og originalsangene effektivt brukt.
Den nøkterne og hyperrealistiske volden fra serien er giret opp til mektige martial arts-sekvenser, men merkelig nok fungerer dette. Watchmen er en kommentar til superheltgenren, og derfor er det ikke feil å bruke effekter fra denne filmgenren. Oppi alt det mørke, dystre og tragiske gir disse sekvensene publikum sårt tiltrengt underholdning, men de gir oss også en klar forståelse av at disse ubalanserte menneskene er uhyre farlige. Det blir også svært tydelig at de såkalte heltene nyter vold. Selv filmens mest sympatiske karakterer, Nite Owl og Silk Spectre, blir perverst seksuelt opphisset av å utøve ekstrem og overdreven vold mot sine motstandere.
Regissøren Zack Snyder skal for øvrig ha ros for å ha jobbet beinhardt med casting og manus for å få karakterene helt riktige, og den nyskrevne slutten fungerer bedre enn originalen ville gjort på film, og det uten å endre poenget.
Billedmessig er Snyder inkonsekvent. Noen ganger er det stilisert og tegneserieaktig og minner om Sin City, andre ganger går han for dyster urban hyperrealisme á la The Dark Knight og noen ganger forføres han av sin egen 1985-tidskoloritt og lager noe som likner 80-tallsretro. Det er mulig han har mening med det, men jeg synes det spriker.
Dette er likevel en aldeles utmerket tegneseriefilm, og etter min mening meget bedre enn Snyders 300. 300 var en destillert, intens historie der han så seg nødt til å legge til unødvendige parallelle intriger. Watchmen har så mange intriger, så mange henvisninger at Snyder selv har blitt nødt til å destillere. Kanskje til og med for mye, jeg er littegrann usikker på om filmen fungerer like godt for de som ikke kjenner serien, med sine mange korte scener stappfulle av informasjon. Men neimen om jeg får meg til å sin noe direkte stygt om korte scener med mye informasjon. To og en halv time pluss fløy av sted, og det er et merketegn for god kinounderholdning. Jeg gleder meg alt til en enda lengre director’s cut for hjemmekinoen.