Utgivelsen: 
Få meg på, for faen (2011)
En slags Vestlandets Fucking Åmål
Hormoner, lengsler og vill fantasi står sentralt i denne filmen som vant manusprisen under Tribeca-festivalen i New York.
Alma nærmer seg 16, har store telefonregninger til sextelefoner og lengter etter at den jevnaldrende sjarmøren Artur skal oppfylle hennes seksuelle fantasier. På en fest møtes de to utenfor ungdomshuset hvorpå Artur er borti henne med pikken. Når hun forteller dette til venninnene sine velger de å ikke tro på henne. Artur benekter selvsagt alt.
Å være annerledes i et lite ungdomsmiljø er ikke kult, så Alma blir fryst ut så til de grader. Men sterk som hun er fortsetter hun sine seksuelle fantasier og drømmer om å vise fingeren til den lille bygda for alvor, og stikke til Oslo.
Det beste med denne friske filmen må være fortellerspråket. Skilnaden mellom virkelighet og fantasi er vag, og det tas i bruk stills for å fortelle sidehistorier. Dette gjøres på en kreativ måte med glimrende klipping og imponerende bruk av voice-over, noe som ikke er hverdags. Dette står på alle måter i stil til den avslappede fremføringen fra de unge skuespillerne, samt det til dels absurde universet de befinner seg i.
Filmen er tematisk sett uhyre enkel. Her er det bagatellmessige utfordringer som må håndteres. Men regissør Jannicke Systad Jacobsen lykkes godt i å få frem at dette kan være store problemer for dem det gjelder, altså tenåringer. Et eksempel på dette er Artur og Sara som må holde avstand til Alma fordi hun har gjort seg upopulær, eller rett og slett kjernen i filmen; Almas seksuelle oppvåkning og nysgjerrigheten på voksenlivet.
De unge skuespillerne bidrar i høy grad til å levere et kvalitetsprodukt. Filmens stil og fortellerspråk gir ikke rom for entydig troverdighet, og da kreves det ikke hundre prosent troverdige skuespillere heller. Derfor føles det godt å se denne filmen. Skuespillerne får lov til å spille litt annerledes, litt avbalansert og tilbakeholden. Her er ikke de store mengdene tenåringsanfall eller voldsomme markeringsbehov, litt i kontrast til en naturlig sammenlignbar film, nemlig Fucking Åmål. De er begge filmer om det å være ung i grisgrendte strøk, med grundig behandling av de viktigste temaene, og man sitter igjen med et positivt inntrykk.
Teknisk
Filmen får du i 16:9 fullskjerm. Bildet er ikke av sylskarp HD-kvalitet. Den har i stedet noe dokumentarisk over estetikken, med litt korn og blasse farger. Til gjengjeld fungerer det smertefritt. Lydmessig blir du heller ikke blåst av banen, men dette føler du aldri noe spesielt behov for.
Ekstramaterialet byr på en trailer, en teaser, Blått lerret og bortklippede scener. Traileren og teaseren er forresten overraskende bra. Blått lerret blir som vanlig litt svakt gjennomført, mens de bortklippede scenene er klippet vekk av en grunn.