Utgivelsen: 
Nå skal du høre... (2005)
Herlig eventyrstund for hele familien.
Fotogalleri
Jeg skulle ønske Odd Børretzen var min bestefar. Bedre eventyrforteller finnes ikke i Norge. Det er jeg nesten helt sikker på. Nå skal du høre... er en samling leiranimasjonsfilmer signert Pjotr Sapegin. Sapegin er i manges øyne vår fremste animatør innen denne teknikken og samarbeidet mellom ham og Børretzen slår gnister selv inn i hjertet til en fullvoksen mann.
Rammehistorien er om en bestefar som prøver å få barnebarnet sitt til å ta tranen sin, til å kle på seg, og til å gå ut og leke. Jentungen er verken villig til å ta tranen, kle på seg eller lysten på å gå ut i snøen og leke. Hun er bare interessert i å høre bestefars spennende historier. Dermed må bestefar avlede oppmerksomheten hennes med sine små historier. Nå skal du høre…
Første historie er om katten Mons, som er en skikkelig matmons. Han eter både himmel og jord. Han får liksom aldri metta si. Filmen er fra 1995 og den fikk pris for beste barneanimasjonsfilm både i Chicago og i Ottawa, Canada. Katten Mons har hentet inspirasjon fra norske folkeeventyr, og er en historie om grådighet.
Mellom hver historie er vi tilbake hos bestefar og barnebarnet og ser hvor langt vi har kommet i morgenstellet nå. Ikke så langt. I bakgrunnen ser vi delvis og hører bestemor (Trine Lossius Borg) som romsterer rundt i huset. Hun er oppgitt over at bestefar ikke greier en så simpel ting som å kle på en unge. Hun bedriver merkelige aktiviteter, som vektløfting og sprenging av snø i hagen. Hennes aktiviteter er med på å gi filmen og opplevelsen flere lag. På den ene siden har vi eventyrene, så har vi samspillet bestefar barnebarn, og så har vi bestemor i bakgrunnen. I tillegg har vi et eget husorkester bestående av insekter, samt en snile. Disse er morsomme og fungerer som pauser og/eller bindeledd mellom historiene. Fra Katten Mons går vi over til historien om mannen som bare kunne si ja, og hans møte med salttrollet.
Saltkvernen er en fabel om hvordan havet ble salt. Før var alt vann ferskvann og folk måtte spise fisken sin uten salt. Det var ikke noe godt, men så en dag fikk en snill mann en saltkvern av et troll. Filmen er igjen en moralsk historie om farene ved å være grådig, og er inspirert av eventyret om kvernen som står på havets bunn. Saltkvernen passer for barn og voksne, og undertegnede lo høyt flere ganger og smilte hele tiden. Filmen er fra 1998 og ble nominert til Cartoon Forum Europa pris i 1999.
Huset på Kampen var en gang gult, men så ble det grønt. En mann kjøper det grønne huset på Kampen, som har stått tomt lenge, og oppdager raskt at han allikevel ikke er alene. Denne filmen er nok undertegnedes favoritt i samlingen Nå skal du høre... Det er en herlig surrealistisk, søt, men også heftig fortelling om en mann og ei mus. Huset på Kampen er også laget i 1998 og vant over 20 nasjonale og internasjonale filmpriser. Blant de gjeveste kan nevnes norsk Amanda, pris i Chicago, Catalonia, Brussel, samt i Palm Springs.
Surrealistisk og heftig er også den siste filmen i vår lille eventyrstund. Den er den nyeste, fra 2004, og heter Gjennom mine tykke briller. Jeg har ikke sett den før nå i denne samlingen, selvom den gikk som forfilm på kino en periode i 2004-2005. Jeg vet imidlertid at barnebarnet fra vår rammehistorie, som ikke vil ta tranen sin, er med i kortfilmen. Det var nok etter Gjennom mine tykke brillers suksess at Sapegin, Børretzen, og produksjonsselskapet fant ut at flere av Pjotr Sapegins filmer burde vises sammen på kino. Gjennom mine tykke briller vant en rekke nasjonale og internasjonale priser blant andre Amanda, i Haugesund og Grand prix på kortfilmfestivalen i Tampere, Finland. I denne historien forteller bestefar om sine opplevelser under krigen i Norge. Det er blitt en fartsfylt, morsom, surrealistisk, og ikke minst teknisk veldig godt laget eventyrfortelling der overdrivelser poengterer alvoret som ligger i bunnen.
Nå skal du høre... er en flott liten eventyrstund som ganske riktig passer for barnebarn i alle aldre. Om man som forelder eller besteforelder ikke orker å lese god natt historie for barna, eller innser at vår alles bestefar Odd Børretzen gjør det så inderlig mye bedre, kan denne være en løsning. Hele seansen er over på en time og det er akkurat passe lengde for denne typen film.
Regissør, manusforfatter, og animatør Pjotr Sapegin ble født i Moskva i 1955. Han jobbet 15 år ved Bolshoi balletten som sett dekoratør i Moskva før han flyttet til Norge i 1990. I Oslo traff han flere som drev med animasjon, og med sin kunnskap om drama, samt imponerende fingerferdighet fikk han tilbud om å bli medeier i firmaet Studio Magica. Studio Magica lager animasjonsfilmer, reklame, og spesialeffekter for film. Senere har han startet sitt eget produksjonsselskap Kinopravda.
Teknisk
Nå skal du høre... er altså et tverrsnitt av Sapegins produksjon fra midten av 90 tallet og opp til 2004. Det er spennende å se utviklingen i teknikken og man ser tydlig den litt grove stilen i Katten Mons forandres til detaljrikdommen og ”dybden” i Gjennom mine tykke briller. De tidligste filmene virker ”flate” eller nesten todimensjonale, mens de nyere har en litt annen stil med sterkere følelse av tredimensjonalitet. Dvd utgivelsens transfer er god. Rammehistorien er det naturlig nok best bilde på da den er nyest, men jeg la ikke noe spesielt merke til store kvalitetsforskjeller i bildet på noen av delhistoriene. Lyden er kodet i Dolby digital 2.0 og i 5.1 Man skvetter litt første gang bestemor roper fra bakre venstre høyttaler at nå må bestefar snart være ferdig med ungen. Ellers er lydbildet stort sett basert på Børretzens lune fortellerstemme og man trenger strengt tatt ikke noe surroundanlegg for å ha glede av Nå skal du høre…
Som bonusmateriale ligger det med ytterligere tre animasjonsfilmer fra Pjotr Sapegin. Fiskeboller er en 1 minutts lang antireklame hvor Katten Mons sitter og fisker. Den er fra 1993 og her ser vi at stilen og teknikken er grovere og ikke så god som i hans senere produksjoner. Filmen har også et mer voksent innhold enn de ovenfor. Edvard på Bronseplass er film nummer 3 som Sapegin har laget om snilen Edvard, og denne gangen skal han redde et nasjonalmonument. Filmskaperne har tatt leiranimasjonsfiguren ut i et live action landskap i denne filmen. Pjotr Sapegin har tydeligvis en forkjærlighet for sniler, for hans prisbelønte film fra 2000 Sniler ligger også som bonusmateriale. Dett er historien om en kunstnerisk anlagt familie med sniler der datter i huset ønsker seg en hund. Til sist ligger det også med en trailer for Nå skal du høre…
På coveret til denne utgivelsen fra Paramount står det at disken inneholder biografier, men de kan jeg ikke finne. Det som jeg mener mangler på denne disken er en bak kamera dokumentar, eller i alle fall et intervju med Pjotr Sapegin, og kanskje Odd Børretzen. Jeg tror det ville vært meget interessant å høre om denne produksjonen, og kanskje få se litt av verkstedet og arbeidsprosessen som ligger bak disse animasjonsfilmene. I tillegg vil jeg svært gjerne se resten av de ca 15 kortfilmene Sapegin har laget. Kanskje vi kan få en samling til en gang i fremtiden med filmene Ippolita (1994), I et hjørne av verden (1999), og Aria (2001).
Som oppsummering vil jeg varmt anbefale denne lille eventyrstund, som teknisk ikke står tilbake for Aardmans (Wallace and Gromit, Chicken run) tidlige produksjoner, og som innehar mye fortellerglede, humor, og varme.
blog comments powered by Disqus