Utgivelsen: 
Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker (1989)
It all comes out as shit in the end
Peter Greenaway er en av de sterkest skinnende stjernene på den britiske filmhimmelen. På 80- og 90-tallet var Greenaway en av få britiske regissører som produserte en lang rekke internasjonalt anerkjente spillefilmer. Med en forkjærlighet til død, kroppslighet og seksualitet vakte filmer som A Zed & Two Noughts, Drowning by Numbers, The Belly of an Architect og ikke minst The Cook, the Thief, His Wife and Her Lover enorm interesse hos filmkjennere verden over. Det filmatiske språket er fortettet, bildene er maleriske og sterkt influert av barokkens mestere, og de beste skuespillerne deltar villig vekk i Greenaways forskrudde mastodontproduksjoner. Greenaway har tonet ned kinofilmproduksjonen på denne siden av millenniet, og er nå mer aktiv som utstiller i verdens anerkjente gallerier.
Handlingen i The Cook, the Thief, His Wife and Her Lover er enkel, men likevel universelt fengende. Hver kveld holder tyven Albert Spica (Michael Gambon) hoff på restauranten La Hollandaise. Rundt seg har han samlet småkriminelle etterdiltere og den underkuede kona Georgina (Helen Mirren), som lar seg høvle over av Spicas verbale angrep. Ringlederen i dette kulinariske sirkuset er den franske kokken Richard Borst (Richard Bohringer), som serverer de underligste kreasjoner til pass for Spicas avstumpede gane. Når Georgina en kveld får øynene opp for den beherskede restaurantgjesten Michael (Alan Howard), setter handlingen fart, og de to innleder et heftig seksuelt forhold i restaurantens indre gemakker. Når Spica får snusen i kjæresteriet innledes en vendetta mot det forelskede paret som ender i velsmakende død.
Den enkle og mørkt komiske handlingen er kun et skjelett hvor Greenaways regi pakkes på. Det estetiske uttrykket er filmens virkelige hovedperson, og bildene er som en lang rekke groteske stilleben. Greenaway fascineres tydeligvis av barokkens mettede bildeflater og hang til geometrisk fullkommenhet. Tablåene som de ulike scenene er bygd opp rundt er nøye konstruert som om de var malerier. Ingen detaljer er utelatt, og kostymene av Jean Paul Gaultier utgjør en viktig detalj i en imponerende helhetlig scenografi. Greenaways regigrep er voldsomme og tar til tider oppmerksomheten bort fra skuespillet. Tagningene er lange og innstudert med glidende kamerakjøringer mellom de ulike settene.
I scenene ved matbordet er Michael Gambon gnistrende i sin likegyldighet overfor de andre gjestene og utgjør et brautende midtpunkt i filmen. De øvrige skuespillerne fremstår vagere i Gambons skygge. Unntaket er Helen Mirrens portrett av Georgina og hennes personlige oppvåkning som er utmerket skuespillerkunst. Michael Nymans musikk er med på å fordype Greenaways fullendte bilder og underbygger tematikken rundt fråtsing og det groteske.
The Cook, the Thief, His Wife and Her Lover er et kunstprosjekt like mye som et filmatisk verk. Slik sett er Greenaways film beslektet med Matthew Barneys film- og kunstprosjekt The Cremaster Cycle eller Derek Jarmans filmer Caravaggio og Wittgenstein. Film blir valgt som formidlingsmedium for disse kunstverkene, og de bør helst sees på kino. Som underholdning i sofakroken fungerer denne typen filmer relativt dårlig og det skal noe til å fordøye Greenaways fullstappede bildeutstnitt selv med det ypperste TV-, DVD- og lydanlegg. Når teppet til slutt glir igjen oppleves ikke TV-opplevelsen så rystende som den gang da kinoversjonen herjet på filmklubbene.
Teknisk
Greenaways filmer er krevende i ordets videste forstand. Den visuelle siden av produksjonene hans er konstruert med eksakt presisjon, og det skal et skarpt blikk til for å nyte alle de utstuderte detaljene. Med så mye energi nedfelt i den opprinnelige bildekvaliteten er det synd at ikke denne utgivelsen makter å fange opp filmens visuelle rikdom. Overføringen til DVD-formatet er ikke blant de mest vellykkede jeg har sett. Hvorvidt det er originalmaterialet som har forvitret vet jeg ikke, men bildekvaliteten på de lyssterke toalettscenene er dårlige med mye støy i bildet. 90 prosent av handlingen er filmet i restaurantens mørke interiør og heller ikke her makter DVD-formatet å formidle filmens opprinnelige dybde og bildekvalitet.
Heller ikke lydsiden er optimalisert; med et engelsk lydspor i Dolby 2.0 Surround, de øvrige språkene tilgodeses kun med 2.0 Stereo (tysk) eller i verste fall 1.0 Mono (italiensk og spansk). Når utgivelsen ikke er utstyrt med noe ekstramateriale utover minstemålet av språk- og scenevalg yter ikke denne DVD-utgivelsen Greenaways fantastiske filmverk sin rett. Bare tanken på hvilket hav av ekstramateriell som burde finnes på en slik utgivelse får det til å klø i cinefilkjertlene: Intervju med Greenaway, kommentarer fra skuespillere, skisser fra pre-produksjonen, Gaultiers design, Nymans musikalske tilpasning, referanser til barokkens mestere, matoppskrifter...