Utgivelsen: 
Brud i sort (1968)
En hyllest til Hitchcock
Jeanne Moreau som sort hevnerske byr på mange gode øyeblikk til tross for at det ennå gjenstår et stykke til toppen.
Dersom du er fan av Alfred Hitchcock (noe strengt tatt alle burde være) kan det godt tenkes at Brud i sort faller innenfor din målgruppe. Francois Truffaut er nemlig kjent som en svoren Hitchcock-beundrer, og flere av filmene hans forsøker også på beste måte å imitere den store spenningsmesteren. Den franske regissøren har attpåtil anvendt forfatteren Cornell Woolrich (Rear Window) sin roman som utgangspunkt for denne filmen. Men filmen om den sorte bruden føles ikke som stort annet enn en Hitchcock-imitasjon med en og annen mangel.
Vi følger Julie som gjennom et par år med detektivarbeid har klart å erverve seg kunnskap om hvem som skjøt ektemannen hennes akkurat i det de kom ut på kirketrappa etter vielsen. Nå er hun ute etter hevn. De som myrdet mannen hennes må bøte med livet, selv om hun er smertelig klar over at dette ikke vil bringe mannen tilbake.
Høres historien kjent ut? For de aller fleste av oss levnes det liten tvil om at selve konseptet også er bearbeidet av Quentin Tarantino i Kill Bill-filmene. Selv påstår Tarantino at kjennskapen til Brud i sort omtrent var ikkeeksisterende da han laget Kill Bill, men selve roten i filmene er identisk.
Som spenningsfilm blir Brud i sort dessverre for dvelende. Som psykologisk melodrama mangler filmen narrativt innhold som virkelig griper. Det er ikke til å unngå sammenligningen med mentoren Hitchcock, men i så henseende kommer Truffaut til kort. Dessuten er han ikke i nærheten av for eksempel sin egen landsmann Henri-Georges Clouzot hva spenning angår.
Hevnmotivet virker tilsynelatende enkelt, men etter hvert som filmen vandrer langsomt av sted får vi et mer helhetlig innblikk i situasjonen. Særlig bygges det opp til en feiende flott avslutningsdel hos en kunstner. Her byr Truffaut på særdeles elegante bildekomposisjoner og intens spenning når Julie står modell som jaktgudinnen Diana. Likevel er filmens oppstykkede dramaturgi ikke like sterk tidligere i filmen.
Truffaut har som vanlig truffet godt i valg av skuespillere. Jeanne Moreau er henrivende som den sorte bruden. Hennes sterkeste kort er en stillferdig og kontrollert atferd som gjør henne mer interessant enn mange liknende karakterer. Dessuten er det noe forlokkende med de lengtende øynene hennes. Og akkurat dette er nok til at denne dramathrilleren er verdt å investere tid i.
Teknisk
Overraskende stabil bildekvalitet for denne filmen fra 1968. Selve formatet fyller helle TV-skjermen din, forutsatt at vi snakker 16:9.
Lyden er det verre med. Den typiske Hitchcock-komposisjonen svever elegant i lydbildet, men selve dialogen er skammelig svak og på ingen måter skikkelig integrert i helheten.
Ekstramaterialet er i typisk Another World Entertainment-ånd. Som øvrige filmer i distributørens Classic Cinema Collection er det mest interessant med et vedlagt hefte som forteller litt om regissør og film. I tillegg får vi diverse info på selve disken; informasjon som vi likevel lettere søker opp på imdb.