Denne filmen fikk en svært lunken mottagelse hos noen landets største aviser da den kom på kino i sommer. Mine beærede kolleger må enten ha sett en merkelig versjon eller tatt turen på pressevisningen en grytidlig, og i seg selv ubeleilig morgen, for å se filmen. Mr. Brooks fortjener nemlig langt bedre omtale enn hva den oppnådde i sommer. Dette er nemlig en av de beste thrillerne undertegnede har sett på lenge; kanskje årets beste hvis man tar i betraktning at jeg ikke har sett Zodiac.
Kort fortalt dreier det seg om en velstående og forbilledlig forretningsmann ved navn Earl Brooks (Kevin Costner). Han har tilsynelatende lyktes i samfunnet og er en høyt respektert mann. Dessverre har han en egendefinert sykdom som gjør at han tenner på å drepe personer. Han er rett og slett avhengig av sine ugjerninger, og det hjelper slettes ikke at hans alter ego, Marshall (William Hurt), driver ham fremover med utsøkt retorikk. En liten tabbe under et mord får konsekvenser, og plutselig må Mr. Brooks, som egentlig er perfeksjonist, ta del i et spill han bare delvis er sin egen herre over.
Mr. Brooks er særdeles spennende til tider. Det ligger nemlig en uhygge under overflaten som driver hele historien fremover. Det er ikke mange mord i filmen til tross for at Costners karakter er en ettersøkt seriemorder, men det psykologiske spillet ikledd en nydelig estetikk og storslått skuespill fra de mannlige hovedkarakterene kunne lett ha fått pulsen til å øke hos selv en komapasient. Samspillet mellom Hurt og Costner er så fenomenalt at det burde vanke Oscarnominasjoner. Hurts rolle virker lettere inspirert av den mystiske mannen fra Lost Highway, og det blir ikke galt å si at dette får oss tilskuere til å svette av begeistring i den mørke TV-stua. Costner minner meg på mange måter om en eldre Alan Rickman (kanskje en av tidenes filmskurker i tyske Hans Gruber), og personlig har jeg aldri sett den gamle ulvedanseren bedre.
Selvfølgelig kan ikke alt være en dans på roser. Noe måtte selvfølgelig trekke denne filmen ned et par hakk. I dette tilfellet tenker jeg på alt som har med Demi Moore å gjøre. Hun spiller den kvinnelige politietterforskeren som jakter på Mr. Brooks. Samtidig er hun del av et sideplot hvor hun må passe seg for en rømt fengselsfange hun tidligere hadde arrestert. Denne historien kunne med fordel vært utviklet langt bedre. Den passer nemlig ikke helt inn i den stilfulle thrilleren Bruce A. Evans har laget. Det blir for mye actionfilm over det, selvfølgelig med en unødvendig bilscene (utrolig nok ikke biljakt). Dessuten hjelper det svært lite at Moores skuespillerevner er på et helt annet nivå enn det vi ser hos de øvrige skuespillerne.
Til tross for Demi Moore er dette en film jeg beordrer deg til å se. Du vil garantert ikke bli skuffet, med mindre du skriver for landets største aviser og mener at god film er forbeholdt de europeiske landegrenser. Costner har uttalt i intervjuer at dette kanskje er begynnelsen på en trilogi. I så fall håper jeg den beholder samme spenningsnivå og stilfulle estetikk.
Bilde Bildekvaliteten for denne utgivelsen er over all forventning. Sylskarpe bilder, god kontrast, og stemningsfulle farger gjør dette til en svært god filmopplevelse. Utgivelsen kommer i 16:9 fullskjerm (1.85:1). Perfekt!
Lyd Lydsporet får du i Dolby Digital 5.1 og DTS. Ingenting å utsette på kvaliteten her. Du skvetter garantert med surroundanlegget på. I tillegg er musikken så godt mikset inn i filmen at du knapt merker at den er der. Alt er som hånd i hanske.
Bonus Man burde kanskje forvente seg noe ekstra til en så god film. Det får vi dessverre ikke, annet enn et par trailere i forkant av filmen.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
