Utgivelsen: 
Muldvarpen (2011)
That 70s Movie!
Filmatisering av John Le Carrés trendsettende spionroman fra den kalde krigen med mer syttitallsstemning enn noen egentlig trenger. Fin å se på, men holder ikke helt.
Oktober, 1973. Lederen for "Cirkus", den britiske etterretningen sender en betrodd mann til Budapest for å shoppe opplysninger som kanskje kan avsløre en dobbeltagent, en muldvarp. Det går forferdelig galt, og etterpå mister både Control og hans høyre hånd jobbene sine. Men senere blir Smiley hyret tilbake av regjeringen for å jakte på Muldvarpen. Den drevne agenten setter sammen et team og jakten er i gang. Jakten preges av trist musikk, middelaldrende menn i usmarte klær, regntunge gater og en endeløs mengde slang og mystiske henvisninger, ofte tatt ut av kontekst.
Det er ingen tvil om at Tomas Alfredson har hatt store ambisjoner. Selve historien skapte rammene for flere tiår med "realistiske" spionromaner og senere filmer, men i stedet for å prøve seg på en oppdatering eller en modernisering, har Alfredson gått for noe i retning av en nyinnspilling. Ikke bare har han lagt handlingen til originalens kaldkrigår 1973, han har også lagt hele filmspråket til samme året. Mannen har nesten gått amok på sin stillfarne måte, for her er mer 1973-koloritt enn noe menneske kan ha behov for.
Resultatet er en særdeles pen, vemodig affære der seriøse menn snakker lavt og skarpt om viktige ting. En nesten komisk low-tech-verden der man knapt kan skimte en datamaskin, der analoge fjernskrivere med innebygget kryptering knatrer mekanisk. En verden der agentene kaller hverandre "old chap", også når de sikter på hverandre med praktiske, men utøffe små pistoler. Alfredson føler seg merkelig vel til pass i dette miljøet, og filmens største styrke er hans usvikelige sans for stygg-pene bilder av mennesker, arkitektur og til og med hverdagslige biler. Regissøren har god hjelp av ypperlige skuespillere som teller den ekstremt anvendelige Colin Firth, en mann som regelrett skifter ut sin utstråling for hver rolle, den stigende stjernen Tom Hardy, vår helt nye og meget populære tolkeren av Sherlock Holmes; Benedict Cumberbatch og så den fenomenale Gary Oldman.
Det er gøy å tenke tilbake da Oldman åt scenene glupsk med rollene sine i True Romance, Fifth Element og Leon. Derfra til den stoiske, men harde politisjef James Gordon i de nye Batman-filmene og nå til selveste Smiley. Mye er hentet fra Alec Guinness sin flegmatiske tolkning av rollefiguren, men Oldman klarer likevel å gjøre rollen til sin egen. Han er litt hardere, litt skarpere og kanskje derfor litt mer troverdig enn Guinness var. Det er aldri tvil om at det ligger stål like under Smileys rolige overflate, han er selve inkarnasjonen av nådeløs og endeløs tålmodighet, en mann som er villig til å ta tusen små tap på veien mot en mye viktigere seier.
Filmskaperen har skrudd tempoet godt ned for at det skal matche stemningen - og her begynner så smått problemene. Når man skal koke en lang bok ned i en moderat lang film, og du så gir deg til å ta deg selv god tid og leker deg med lange scener uten dialog, da kommer du til å slite med å få med alt. Resultatet er at etterforskningen måtte forenkles betydelig, og mange spor og hint og annet som Le Carré strødde rundt i boka er kuttet bort. Det kan man dog leve med. Verre er det at det ikke blir tid til å gå inn på de ulike personene. Dette fører til at det blir vanskelig å holde rede på dem, og selvsagt enda vanskeligere å bli kjent med dem. Etter to timer hadde jeg bare blitt ordentlig kjent med Smiley selv, kanskje litt med sinnelaget til Hardys skikkelse og jeg hadde fått nøyaktig én personlig opplysning om den meget sentrale rollefiguren til Cumberbatch.
Noe som igjen fører til at slutten... vel, jeg skal ikke si så mye, men jeg hadde litt problemer med å føle verken det ene eller det andre da avsløringen endelig kom.
På en måte er det kanskje på sin plass, siden vi får skildret en verden der følelser alltid må tre tilbake for tørre resultater, og det er svært sjelden at man får anledning til å kjenne på ekte seiersfølelse, selv når motstanderen må bite i gresset. Men jeg vil ikke kjøpe den tolkningen heller, for settingen og konfliktene er omtrent like relevante og gyldige som i en westernfilm og når man leker med genrefilmer synes jeg man forplikter seg til å underholde hele veien ut. Jeg ser gjerne flere filmer med Oldman som Smiley, men jeg håper jeg får sjansen til å føle litt mer enn bare en slags stille beundring.
Teknisk
Kornet og uklart, men jeg er nesten helt sikker på at det skal være slik. Det grenser til det idiotiske å få filmer lagt til syttitallet til å se slitte ut for å øke "autensiteten" - men det kan vi ikke laste blu-ray-overføringen for. Lyden er også litt low-fi, men dialogen er klar nok og det er bare det som teller. Ekstrastoffet består av noen litt tørre intervjuer og et heller langsomt kommentarspor med Alfredson og Oldman. Det er akkurat som om tempoet og stemningen i filmen også har gjennomsyret ekstrastoffet.