The Doors (1991)

En laaaaang tripp av en musikalsk biografi

Jeg har stått ved graven til Jim Morrison i Paris, og nå skal jeg endelig få vite hvorfor han ligger der.

Av Torstein Ryen-PettersenFilmen:   Utgivelsen:

21.05.09

Hippie-tiden er i full blomst og krigen pågår i Vietnam. I USA baner et nytt rockeband seg vei blant andre litt mer mildere band. The Doors, frontet av vokalisten Jim Morrison (Val Kilmer), gjør akkurat som han vil og i en evig rus på diverse substanser skriver (og opptrer) han seg vei rett hjem hos de yngre i USA. Dette er filmen basert på den legendariske rockegruppens vei til berømmelsen, men mest av alt et innsyn til hvordan Jim Morrisons liv var.

Det er vel ingen verdens tvil om at regissør Oliver Stone liker å ta for seg biografier, og at han også har gjort noen mer patriotiske vendinger, like mye som han har gjort sine små egne varianter av de ellers sanne historiene. Noen ganger har han provosert, som da han fortalte historien om Alexander Den Store og vinklet det i retning av Alexanders legning. I ”The Doors” går han dypt inn i Jim Morrisons hode og forsøker å gi oss et bilde av hvordan hans evige tripp på diverse rusmidler formet livet hans og utgjorde musikken som gjorde ham til en verdenskjent stjerne.

Rollen som Jim Morrison er helt ypperlig for en kar som Val Kilmer. På sitt beste så klarer han virkelig å tre inn i rollene sine og får frem karakterenes mange sider, men han har også gjort roller hvor jeg ikke forstår hva han driver med. I denne filmen står han ved siden av Oliver Stone som mestre i sine fag, men allikevel så får jeg ikke helt sansen for denne filmen. Jeg ser hvor godt Kilmer klarer seg, men det er ikke nok. Musikken til The Doors har jeg fått høre ved en rekke anledninger og det er opptil flere sanger som jeg har sansen for, men heller ikke dette var nok til at jeg fikk den totale filmopplevelsen her. Det ble rett og slett alt for mye syre, kokain, alkohol osv. til at filmen klarte å krype inn under huden min.

Det er jo snakk om en helt annen epoke og den får Oliver Stone (både som regissør og manusforfatter) til å glitre i all sin glans. Garderoben er gjennomført og det samme kan definitivt sies om stemningen i filmen. Hele rammen rundt er faktisk enormt god, så det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg ikke falt for filmen. Historien er vel bare ikke fengende nok. Man må jo ikke lage filmer av absolutt alle store personer, for de har ikke akkurat de mest spennende historiene selv om de har gjort det stort. Nei, gi meg heller ”Walk the Line” når som helst foran denne en gang til.

Som et lite PS vil jeg nevne at Eagle Eye Cherry (den svenske artisten) faktisk dukker opp i en ørliten rolle, selv om det nok er tilnærmet umulig å legge merke til ham.

Bildet
Her er det en god del å ta tak i, men grunnet tiden den kom ut på og stemningen via lyssetting og fargebruk, blir det ingen storartet opplevelse å se filmen på Blu-ray. Støy kan ofte dukke opp i flere scener, men det som dog er godt å se er at når Oliver Stone viser noen helt utrolig flotte bilder, så er også bildet med på å gjøre det flotte enda flottere. Standarden 2.35:1 widescreen med 1080p oppløsning har altså sett sine bedre stunder, men for denne filmen havner litt under middels godkjent.

Lyden
Til en film som dette så setter jeg musikkbruk og i det hele tatt lyden veldig høyt. Musikken fra The Doors ligger ofte svakt i bakgrunnen og driver filmen fremover, men dialogen er ikke så fremtredende som jeg skulle ønske at den var. TrueHD 5.1 er navnet på standarden og den har, i likhet med bildet, sett sine bedre stunder på andre utgivelser.

Bonus
Som bonusmateriale ligger det ved et par innslag jeg virkelig likte. Kommentarsporet med Oliver Stone er både veldig informativt og grundig. De gode innslagene lar oss få se litt mer av de originale The Doors, mens vi selvfølgelig kommer inn på hvordan filmen ble laget også. En liten sniktitt på aktuelle Sony-titler (på Blu-ray) og bortklipte scener ligger også ved. Alt i alt en grei gjennomgang.

Dette er jo ingen dårlig film selv om jeg personlig ikke følte at den var tilstrekkelig som underholdning eller som biografi. Jeg klarte bare ikke å få meg til å like denne filmen, og det er vel mye grunnet den såkalte hippie-tiden som nok aldri hadde passet meg særlig godt. Som utgivelse ligger det ved en fin gjennomgang av filmens produksjon og bakgrunnsmateriale som ekstramateriale, mens jeg føler meg litt snytt for både god bilde- og lydopplevelse til en Blu-ray å være.