In the Cut (2003)

In the Cut

Av Stian PresthusFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook27.09.04

Med en kriminalfortelling som underlag, er dette egentlig en historie om seksuelle aspekter i forholdet mellom kvinne og mann. Meg Ryan (”City of Angels”, ”You’ve Got Mail”), spiller Frannie Avery, en lærerinne i 30-årene som underviser privat og på et universitet i New York. Etter et mord i nabolaget, får hun flere besøk av etterforskeren James Malloy, spilt av Mark Ruffalo (”Windtalkers”, ”My Life Without Me”). Historien utvikler seg så på to plan; Mordgåten øker i intensitet og groteskhet, og får etter hvert en nærmere innvirkning på Frannie, da hennes søster, Pauline (Jennifer Jason Leigh; ”Short Cuts”, ”Road to Perdition”), også blir en av ofrene. Samtidig innleder Frannie og James et seksuelt forhold, som får Frannie til å tenke over sine andre forhold til menn, og hva de betyr. Regissør Jane Campion (”After Hours”, ”The Piano”) har selv utarbeidet manuset, sammen med Susanna Moore, som også har skrevet romanen filmen er basert på.

På mange måter tror jeg alle aspekter i filmen har preg av å prøve noe nytt. Campion selv er kjent for myke, poetiske drama, og kaster seg her ut i sin hittil dristigste og mest brutale historie. Samtidig var kriminalromanen en original produksjon fra Susanna Moores side, som tidligere ikke har spesiell erfaring med sjangeren. Meg Ryan og Mark Ruffalo viser seg også fra relativt nye sider i sine ganske så intense roller. I motsetning til sine tidligere mange myke og sjarmerende skikkelser, portretterer Meg i ”In the Cut” en uvanlig innadvent og seriøs, litt ensom personlighet, med til tider sterke underliggende seksuelle behov.

Ruffalo er jeg personlig ikke så kjent med fra før, men han understreker på et av intervjuene i ekstramaterialet at den rufsete og litt ubehøvlete etterforskeren Malloy virkelig var en ny type rolle for ham. I månedene før innspillingen drev hele produksjonsapparatet grundig research, og Ruffalo tilbrakte mye tid sammen med ekte politibetjenter, for å utvikle rollen sin. De to hovedrolleinnehaverne fungerer for så vidt også svært godt sammen, og gjør både gode dialoger og ganske intense sex-scener. Selve historien er ikke så spennende, men jeg tror Campion fokuserer mer på å fremstille de menneskelige følelsene og forholdene som er i sving her, og det klarer hun. Rollen som Frannie var egentlig tiltenkt Nicole Kidman, som for øvrig er en av produsentene, men jeg mener det er like bra med Meg. Det var godt å se henne i en slik rolle.

Samtidig som disse tingene fungerer, er det flere elementer i filmen jeg ikke forstår hva har der å gjøre. Vi blir presentert for en del mindre biroller, blant annet Frannies privatelev, Cornelius Webb (Sharrieff Pugh), hennes innpåslitne ekskjæreste John Graham (Kevin Bacon), og flere av James’ kolleger på politistasjonen. Det er greit nok at Frannies forhold til forskjellige menn skal understrekes, men jeg mener enkelte av disse blir malplasserte, og heller kunne vært fjernet fra manuset, enn å blitt brukt tid på i filmen. Det er mulig Campion ville ha dem med fordi de hadde større betydning i boken, men det kommer i alle fall ikke frem i filmversjonen. Videre er det også stappet inn en haug med minnesekvenser om Frannies foreldre, som jeg i hvert fall ikke finner noen forklaring på.

Jeg tror nok dette i utgangspunktet var en vanskelig bok å lage film av. Produksjonen har ganske sikkert vært en utfordring for alle, og jeg vil beskrive ”In the Cut” som en film som passer best for et litt tenkende og filosoferende publikum. Da jeg er en mann med sans for originalitet og spenning i manuset, greide jeg ikke helt å se dette i denne filmen, men syns likevel filmen fløt på den realismen den innehar, samt den poetiske tonen over det hele. Godt skuespill er alltid fornøyelig å se, og man får fort et slags personlig forhold til strabasene til Frannie og James, hvis man konsentrerer seg litt. Man kjenner igjen Campions stil fra ”The Piano” (1993), en film jeg heller ikke falt for. Så med dette som grunnlag, er det jo opp til publikumet som likte ”The Piano” å trekke den mulige slutningen at de kanskje vil glede seg over ”In the Cut” også.

Teknisk
Hva som utmerker seg kanskje enda mer enn skuespillet er bildene, hvis man studerer dem. Campion er svært bevisst på komposisjon og fargebruk, og det er noe med hele filmen man ikke helt kan sette fingeren på. Utsnittene er ofte uvanlige og ukonvensjonelle, og fokusforskjellene i bildet er ofte så markante og krystallklare at det nesten blir irriterende. Til tross for at filmen er skutt på vanlig 35mm film, kunne man nesten tro det var noe annet spesielt format, eller at den er digitalt leflet med i ettertid. Men det som utgjør de spesielle bildene er nok ene og alene lyssettingen og, som nevnt, fokusbruken. Hele filmen bærer preg av et slags kunstnerisk, gulfarget skjær, uten at jeg kan forklare hva dette skal bety. Men spesielt er det i hvert fall. DVD-en gjør det ikke mindre tydelig, både bilde i 16:9 og lyd i Dolby Digital 5.1 er helt kurant.

Selve DVD-utgivelsen har en ganske interessant bakom-dokumentar med mye fakta om filmen. Verdt å se, selv om man synes filmen er halvveis. I tillegg finnes sju slettede scener, som ikke utmerker seg spesielt, og nok heller er relevante for de som eventuelt virkelig ble grepet av filmen. Kommentarsporet er ved regissør Jane Campion, og forteller mye om tematikk og historie. Altså i stil med filmen, vil jeg si.