Utgivelsen: 
Fat City (1972)
Boksing er best på film
Fat City er intet mindre enn en bortgjemt skatt. En filmatisk perle av de sjeldne som viser oss skyggesiden av det å være menneske.
Det skjer veldig lite i Fat City, det er svært lite handling, ingen skarpe replikkvekslinger, ingen store og mektige klimaks og ingen endelig forløsning. Det er livet som blir skildret, og det på en helt nøktern og dønn realistisk måte. Allerede under filmens åpningssekvens skjønner vi at dette er en rolig og lavmælt film. Bilder fra en sovende og støvete by i California der vi får se gamle og slitne mennesker på gaten, slitte bygninger og et rolig liv, med nydelig stemningsfull musikk på lydsporet. En poetisk og styggvakker åpning av en klassisk film.
Vi møter den tidligere proffbokseren Billy Tully, stålende spilt av Stacy Keach. Han er i følge han selv, en boms. Han drikker og røyker for mye, lever av å låne penger eller de strøjobbene han kan finne og han klarer ikke å møte den rette. Kona har gått i fra han en eller annen gang, og noen karriere innen boksing kan han bare se langt etter. Dette klandrer han sin tidligere manager Ruben for. Klassisk ansvarsfraskrivelse av sin egen skjebne.
Tilfeldigvis møter Billy en ung lovende bokser, Ernie, spilt av Jeff Bridges. Han er atten år og helt i begynnelsen av karrieren, men klarer å kjøre kjæresten på tjukken og må gifte seg. Tully på sin side klarer å sope seg såpass i sammen at han får en ny mulighet til å entre ringen. Noe som selvsagt ikke betaler seg på langt nær så mye han hadde håpet, og veien tilbake til flaska er kort. Hele tiden har han et turbulent forhold til den mildt sagt slitsomme drankersken Oma. Helt vidunderlig spilt av Susan Tyrrell, men et mer irriterende kvinnemenneske skal du lete lenger etter.
Det er ikke den ytre handlingen som er spennende her, det er de helt utrolig gode karakterene som blir skildret som først og fremst rører ved noe i oss. Den totale mislykketheten i livet til Tully er til å gråte av. Han er ikke fylt tretti engang, men likevel ser han på både livet og karrieren som avsluttet. Keach virker mye eldre, men var faktisk bare tretti da han spilte rollen.
Ernie er kanskje ung og lovende, men han er ikke noe supertalent som vinner hver eneste gang og kjemper mot alle odds som Rocky. Det ville kanskje vært naturlig å sammenligne denne filmen med Rocky-serien, men egentlig skildrer den noe helt annet, nemlig skyggesiden av sporten. Alle de som må mislykkes for at Rocky og noen ytterst få skal lykkes. De mislykkede er nok i flertall, dessverre.
Det er nok noe av dette som er grunnen til at publikum har foretrukket Rocky-filmene, de handler jo om å kjempe seg frem til seier mot alle odds, mens Fat City har ingen vinnere, den har bare mennesker med minst like dårlige odds, den har i beste fall de som akkurat klarer seg, men det er taperen Tully som fremstår som den ubestridte hovedpersonen i John Hustons film. Ikke bare spiller Stacy Keach bra, han ser virkelig ut som en avdanket bokser gjennom hele sitt kroppsspråk og uttrykk. Man kan kanskje sammenligne med Darren Aronofskys mesterverk The Wrestler, der Mickey Rourke gjør sin stjernerolle som avdanket wrestler. De to filmene har mye til felles, de handler begge om tapere både i ringen og livet generelt.
En strålende liten film som nok ble litt for realistisk til å nå de helt store massene, men likevel en klassiker som er verdt å få med seg. Om ikke annet for å høre Kris Kristoffersens vakre ballade Help Me Make It Through the Night under filmens tittelsekvens.
Teknisk
Litt skuffende bildekvalitet, mye støv og generell støy i bildet. Bildet blir aldri hundre prosent skarpt heller. Hadde nok hatt godt av en skikkelig overhaling. Lyden er to kanals stereo, men låter som et monospor. Litt spakt og uinteressant.
Disken er også helt kjemisk fri for alt som heter ekstramateriale, og dette er virkelig skuffende. Intervjuer med Jeff Bridges og Stacy Keach burde da vært mulig å få til.
En klassisk film som hadde fortjent en mye bedre behandling.