Utgivelsen: 
Frasier - The Complete Fifth Season (1997)
En fest av en TV-serie
Fotogalleri
Jeg våger å påstå at Frasier – ved siden av Seinfeld - er den beste situasjonskomedier som noensinne er laget, ikke minst takket være hovedrolleinnehaveren selv. Kelsey Grammar slo gjennom som bifigur i serien Cheers, og i løpet av kort tid viste han seg fullstendig overlegen alle andre skuespillere i denne serien. Det fortelles at forfatterne i en periode fôret Grammar med dårlige replikker med vilje, bare for å se om han kunne gjøre dem morsomme med sin uovertrufne timing og nyanserte stemmekontroll. For det meste klarte han det med bravur, og det ble ganske selvsagt at det ble han som skulle få en spin-off når Cheers gikk mot slutten.
Stjernestatusen kostet ham en del, og det var vel ved omtrent denne femte sesongen at Grammar fant ut at han tjente altfor mye. Så mye at han fant et pulver som kostet et par tusen kroner grammet, og som det viste seg å være kjempefestlig å dytte opp i nesen. Denne hobbyen ledet ham ut i en generelt mindre sunn livsførsel, men i serien kan det ikke merkes på annet enn en viss rundhet om midjen. Timingen og holdningen hans er like plettfri som alltid.
Forfatterne av serien skal også roses. Alt i utgangspunktet hadde de en rekke nyskapende idéer, og en av de beste var å lage en serie som ikke et øyeblikk skulle undervurdere publikum. Det brukes aldri teskjeer i Frasier. Aldri må vi se et bilde av radiostasjonen utenfra for å skjønne at scenene skifter, en gløgg referanse til litteratur eller historie blir aldri forklart etterpå, og de ofte innviklede plottene blir aldri oppsummert til slutt. Serieskaperne har ganske enkelt gått ut fra at folk flest verken er dumme eller uopplyste, og seertallene beviste at de hadde rett. Dialogen utmerker seg ellers ved å være enestående ordrik, noe som på en flott måte illustrerer karakterenes intelligens, høye utdannelse og særs fremtredende behov for ustoppelig å demonstrere hvor intelligente og høyt utdannede de er.
Noe forfatterne brukte mye tid og oppmerksomhet på var utviklingen av karakteren Frasier. Dr. Frasier Crane er pompøs, selvopptatt, nedlatende, selvgod, skravlete og ikke så rent lite snobbete. Men han er også godhjertet, generøs, velmenende, kjærlig, oppofrende og han besitter en ekte intelligens. Dette er tilsynelatende helt ville kontraster, egenskaper som skulle nulle hverandre ut. Men det er akkurat som de fleste av oss; vi er fulle av motstridende egenskaper. Forfatterne har ikke bare skapt et endimensjonalt karikert kjøretøy for å avlevere kvikke replikker i søkte settinger, de har langt på vei skapt et troverdig menneske. Det er derfor vi kan kjenne oss igjen i Frasier og problemene hans, selv om vi verken er berømte, rike eller utdannet på en fin skole. For hvert utålelig dilemma livet kaster ham inn i slites han i de samme ulike retninger som vi selv opplever, og komedien som strømmer ut av dette blir ekte og desto morsommere.
Og til tross for Kelsey Grammars vanvittige talent og gode karakter, må han gang på gang finne seg i å bli overgått av David Hyde Pierce som broren Niles. Det må ha vært fristende å skrive en bror som var Frasiers totale motsetning, det ville det være lett å skrive billige gager rundt. I stedet er Niles en enda mer rendyrket versjon av Frasier, med de samme egenskapene, det samme kroppsspråket, og ved naturens vidunderlige lune; mange av de samme ansiktstrekkene. Ute i sesong fem har Niles nesten overtatt serien. Han er stjernespilleren, når han kommer på banen blir alle sammen mye bedre. Hans snobbete sarkasmer som bare tilsynelatende er subtile, avleveres med en eleganse som ikke engang Grammar kan etterape.
Ikke et vondt ord om John Mahoney som den jordnære faren, Jane Leeves som den vakre, sprø fysioterapeuten eller Peri Gilpin som Frasiers manneetende radioprodusent. Alle kunne selv ha vært stjerner i vanlige situasjonskomedier, men her spiller de i den absolutte toppklassen og de når bare ikke opp til det eminente brødreparet.
Den femte sesongen var en god periode for Frasier. Niles var nyskilt, men forsøkte å holde på sin spøkelsesaktige kone Maris som vi aldri får se. Den årelange avstandsforelskelsen i Daphne holdt han like hardt på, og jeg likte denne vinklingen bedre enn når det ble alvor mellom dem noen år senere. Frasier vakler fra forhold til forhold, han sjekker opp supermodeller, lar seg sjekke av sexy turbo-advokater – og blir stadig liggende skadeskutt igjen. Den store greien i denne sesongen er den tidligere løsaktige Roz’ graviditet og fødsel, men det blir sjelden sentimentalt. Faktisk er episoden der graviditeten blir bekreftet en av sesongens aller beste.
En kostelig forviklingskomedie på et kostymeball, himmelhøyt over det som serveres av denne genren på norske teatre. Og attpåtil fortalt på 22 heseblesende minutter, så man knapt har tid til plot mellom herlige replikkvekslinger. Niles’ forsøk på å invitere ut Daphne går fra det søte til det smertefulle – og ender på en varm og fin måte, uten kliss. Pappa Marty Crane kan i enkelte episoder være litt irriterende bedrevitende. Irriterende fordi vi vet at han har rett, men vi vil holde med Frasier likevel. I denne sesongen utsetter imidlertid forfatterne Marty for en god del nesestyvere, og gir ham få sjanser til å triumfere over sine rike og pretensiøse sønner.
Og en av mine absolutte favoritter gjennom hele serien, episoden der Frasier møter sin kollega dr. Clint Webber, hans overmann i ett og alt. Nesten alt, iallfall. En ufattelig kondensert moralsk historie om det å kunne vise ydmykhet og se sine egne grenser for de som anser seg som så meget bedre enn alle andre. Og alt dette uten at vi et øyeblikk får dyttet moralen opp i ansiktet, i stedet skjemmes vi bort med raffinerte gager og en uimotståelig punchline.
Det er en forbausende jevn kvalitet over de 24 episodene. Selv om noen peker seg positivt ut, er det ingen som peker seg ut negativt. Jeg gleder meg bare til sesong seks.
Teknisk
Bildet er av helt grei TV-kvalitet. Det vil si 4:3 format og littegrann blasse farger, uten at det er noe problem. Serien har i og for seg en bevisst begrenset palett, med mye bruk av sandfarger og gråtoner, så det er muligens slik det skal være. Lyden er i helt finfin Dolby Digital 2.0, med helt klar dialog uten noen former for forstyrrelser.
Ikke noe ekstrastoff denne gangen, dessverre. Det er mulig at serieskaperne syntes at de fikk sagt det viktigste på de foregående DVD-boksene der det finnes en del kommentarspor som går mye på det generelle. Og etter nærmere åtte og en halv time er det vel ikke så mange som synes det er noe stort savn her. For øvrig liker jeg bok-formatet DVD-boksen er fremstilt i, der man blar seg fra disc til disc. Mye bedre enn de regulære kartbrettingseksersisene man må gjennom med andre DVD-bokser.
blog comments powered by Disqus