Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Public Enemies (2009)
Realistisk blikk på trettitallets største forbryterikon
Michael Mann har trykket digitalfilmen til sitt bryst, til både glede og besvær.
Se filmklipp
John Dillinger og hans bande var både elsket og hatet. Folket elsket deres karismatiske stil slik at både Dillinger og hans medsammensvorne kunne åpenlyst ferdes både på kino og restauranter uten frykt for å bli angitt til politiet. Det nystartete føderale politiet var ikke like begeistret, og en egen styrke ble opprettet med et mål: Å arrestere John Dillinger. Dette er i korte trekk handlingen i Public Enemies, krimdramakongen Michael Manns nyeste film.
Johnny Depp opptrer som vanlig som om han er skapt for rollene han gestalter. Han er elegant og sjarmerende når det trengs, samtidig er han kynisk og iskald om det skulle være påkrevd. Christian Bale som den føderale agenten Melvin Purvis er minst like god, kanskje til og med bedre enn Depp. Hans klappjakt på Dillinger er uten tvil en interessant og spennende historie å følge med på. Så lenge oppmerksomheten blir rettet mot handlingen, for veldig ofte ble jeg distrahert av filmens digitale bilde.
Michael Mann har benyttet seg av digitale kamera før, både i Collateral (2004) og Miami Vice (2006), men sjelden har det vel vært så synlig og fremtredende som i Public Enemies. Spesielt i mange av nattescenene som inneholder enten biljakter eller skuddvekslinger merker man at man ser på HD-video. Bildet er ikke dårlig, langt ifra, men det er ekstremt uvant. Kanskje spesielt i en 30-tallssetting? Jeg sier ikke at filmen er dårlig fotografert, eller på noen måte er mangelfull på den visuelle siden. Detaljene i kostymer, kulisser og lyssetting er formidable, og jeg tviler aldri på at filmen foregår for åtti år siden, men faktum er at den digitale stilen distraherte meg. Kombinert med en nesten dokumentarisk kvalitet på fotograferingen, med mye håndholdt kamera blir i hvert fall jeg mer opptatt av dette, enn selve historien.
Nok om det. Filmen er velspilt, velskrevet og har mange svært gode scener. Men den når ikke helt opp i toppsjiktet likevel, den er milevis unna for eksempel Heat (1995), men den ti ganger bedre enn makkverket Miami Vice.
Det er heller ikke alle som legger merke til den digitale stilen, og som sikkert kommer til å sette mer pris på filmen enn det jeg gjorde.
Bildet
Filmen er selvsagt i 1080p og i 2.35:1, og det er ingenting teknisk i veien med kvaliteten på bildet. Både farger, sortnivå og detaljer er ekstremt bra. Fin dybde er det også i bildet.
Lyden
Lyden er gjengitt i 5.1 DTS-HD Master Audio og låter nokså bra. Noen ganger er dialogen litt for lav, men jeg innbiller meg at dette skal stå i stil med filmens dokumentariske kvalitet. Litt distraherende er det likevel når noen plutselig snakker veldig høyt.
Bonus
Ekstramaterialet består av en del kortfilmer som omhandler både filmens skapelse, og noe historisk materiale om John Dillinger og banden hans. Felles for alle bakomfilmene er at de er overfladiske og inneholder altfor mange klipp fra selve filmen.
blog comments powered by Disqus