Utgivelsen: 
Taking Lives (2004)
Regissør D.J.Caruso forsøker å lure oss uten at han lykkes.
Med Angelina Jolie i fronten for sin film mislykkes D.J. Caruso når han forsøker å gjøre filmen lite forutsigbar.
I Canada er det nettopp blitt gravd opp et lik som knyttes til en seriemorder som det ikke finnes noen spor på. Seriemorderen kommer seg unna ved at han stadig bytter identiteter med sine ofre, men han ligger hele tiden et par hakk foran politiet. Det canadiske politiet ser seg nødt til å hente inn FBI-agenten Illeana (Angelina Jolie) for å kunne klare å ta seriemorderen, men hvordan finner man egentlig en mann som ingen vet hvordan ser ut?
Planen med denne filmen er helt tydelig misledning. Det er en type film hvor man KAN sitte og gjette på hvem morderen er, eller så har man den klare formening om hvem morderen er allerede tidlig i filmen. Uheldigvis for regissør D.J.Caruso og manusforfatter Jon Bokenkamp har de laget en film hvor alt er lett å forstå. Det finnes ingen mysterier der hvor de ønsker å mislede oss og det er heller lite med undring der hvor de forsøker å sette spørsmålstegn i deler av historien. Det føles ut som om de har laget en labyrint hvor en morder løper rundt i labyrinten med troen av at ingen ser ham, mens vi i realiteten sitter i et helikopter over labyrinten og ser hvert steg morderen foretar seg. Ikke spesielt spennende med andre ord...
Skal filmen ha skryt for noe så synes jeg at stemningen i filmen kommer godt frem. Det er en viss uhygge og en viss uvitenhet i det som skjer når det gjelder lyd og bilde, og her har D.J.Caruso klart å skape en ramme som passer uhyggelig godt til filmens sjanger. Allikevel så er dette langt fra nok til å interessere meg, siden filmen på sin side ikke leverer.
Selv om både historie og regi er tamme, så skal jeg ikke si at skuespillerne gjør sin del av jobben heller. Angelina Jolie får jeg ingen følelse for verken den ene eller andre veien, og når det gjelder samtlige av birollene så synes jeg ikke at de fungerer så godt. De passer bare ikke inn og kjemien er heller ikke der. Nei, jeg må si at dette var et svært så mislykket forsøk på en thriller fra D.J.Caruso. Han er ikke kjent for å lage mesterverk, men han har klart å underholde meg så utrolig mye bedre i filmer som "Disturbia" og "The Salton Sea" enn hva han er i nærheten av å prestere med "Taking Lives". Dette er nemlig en kjedelig film hvor ingenting går på skinner, og jeg vil gå så langt som å si at den nesten lukter på det laveste terningkastet.
Bildet
Bildet er for så vidt greit nok det, men jeg lar meg ikke imponere. Fargene kunne vært varmere og et høyere detaljnivå hadde ikke vært å forakte. Bortsett fra dette så er det ingen store feil i bildet; det blir bare litt for kjedelig. Standarden som brukes, 2.4:1 HD widescreen med en oppløsning på 1080p, er for øvrig ikke noe nytt innen Blu-rayer, så det skal jeg ikke gå nærmere inn på.
Lyden
Med to lydspor (i Dolby TrueHD 5.1 og Dolby Digital 5.1), så leverer filmen omtrent over evne. Lyden sprer seg meget godt rundt til de forskjellige høyttalerne og ved å trykke på de rette "knappene", får flere kritiske lyder den lille ekstra puffen som de trenger. Til å være en thriller så vet de akkurat hvordan de skal tilfredsstille høresansen, så den skuffer i hvert fall ikke innen lydavdelingen.
Bonus
"Crime Lab: A Taking Lives Documentary" heter den firedelte bakomfilmen som ligger med som ekstramateriale på denne utgivelsen. Denne saken gjør at vi forstår litt mer om skuespillerne, karakterene, produksjonen og historien. I tillegg ligger det ved noen innslag som gjør oss bedre kjent med regissør D.J.Caruso og filmens kjerne. En kinotrailer og noen tabbeopptak ligger også med, men jeg synes dette er svært lite interessant. Heldigvis var det i hvert fall noe stoff som gjorde at vi fikk se litt fra produksjonen og møte de som sto bak filmen.
"Taking Lives" er ingen stor skuffelse med tanke på at jeg egentlig ikke trodde at den skulle være spesielt bra. Den er faktisk så kjedelig som jeg hadde forestilt meg, men den har da i hvert fall den tekniske rammen og bonusstoff rundt seg som gjør at utgivelsen slettes ikke blir så verst. Den eneste grunnen du kan ha for å se denne filmen må være at Angelina Jolie blotter brystene sine, men da er man som regel akkurat blitt tenåring, for at det skal være en grunn til å se en film.