Utgivelsen: 
South Park: The Complete First Season (1997)
South Park
Romvesener, zombier, konservative jødiske mødre, syngende julebæsj og Barbara Streisand prøver å ødelegge verden. Ikke dårlig for første sesong.
Suksessen til The Simpsons førte til en lang rekke avleggere, altså tegnefilmkomedie beregnet først og fremst på et voksent publikum. Mens mange av disse seriene la seg farlig nær forbildet, klarte Matt Stone og Trey Parker å lage noe ganske unikt.
South Park ser ut som om den er laget for barn, noen mener endog den ser ut som om den er laget av barn og det er barn i hovedrollene. Likevel er det nok den serien som er minst egnet for barn, for her brytes praktisk talt hvert eneste tenkelige tabu. Vold og fiendtlighet ligger klart opp i dagen, og like under overflaten bobler det i til dels pervers sex. South Park er ikke bare en spissformulert karikatur av det amerikanske samfunnet, det er et ondt vrengebilde av hele det moderne mennesket med sine besettelser og dårlig skjulte svakheter.
På sitt beste er serien sviende og treffsikker satire som nådeløst spidder sine mål og hiver dem over en glovarm grill. Kjendiser som har dummet seg ut, populære filmer, religiøst vanvidd, påtatt puritanisme, medieskapte trender og ikke minst politikere og politikk har fått og får gjennomgå. På sitt verste er serien det rene rama sludder, der temaer og kjendiser benyttes på måfå i fortellinger som begynner ille og ender i kaos.
Ikke uventet er det mye av begge deler i den litt famlende første serien om våre fire venner.
På den positive side er dette en målrettet førstesesong der premissene legges og persontegningene er presise og – skal det vise seg – konsekvente. Læreren Mr. Garrison er alt her en forvirret rasistisk redneck skaphomse, borgermesteren en mediekåt tispe og Chef den eneste voksne som både er sympatisk og ansvarsfull, til tross for sin opphengthet i sweet loving.
Litt uferdige er de muligens, men skaperne måtte i liten grad gå tilbake og korrigere karakterene sine. Eric Cartman er fra første sekund en motbydelig og bortskjemt liten skitt, og det gjøres mange poenger på hans dysfunksjonelle sider. Men han viser ikke tendenser til det ondskapsfulle og besatte geniet han senere skulle utvikle seg til. Foreldrene er for det meste fargeløse, med unntak av Kyles hysteriske mor og hykleriske far. Dette er ikke en egentlig svakhet med serien, for tiden brukes godt og de skaffer seg rom til å utvikle flere karaktertrekk og flere personer senere.
Men episodene er ujevne. ”Volcano” er en sylskarp satire på denne åpenbart almenne trangen til å "sette byen sin på kartet", om det så skal skje på grunn av en naturkatastrofe. Det er ikke vanskelig å finne paralleller til de fleste byer, også norske. "Death" tar opp både filosofiske spørsmål om retten til å dø når man ønsker det og fanatisk politisk korrekthet som den beste måten å beskytte sine barn. "Pinkeye" er en tøvete og grotesk historie om zombier og fallende romstasjoner, men berger seg på feilfri humor og presis genreparodi.
Mens "Big ay Al's Big Gay Boat Ride" tar opp et viktig tema som homofili og toleranse og skusler det bort i tøys. "Mecha-Streisand" tar derimot opp uviktige temaer som japansk manga og kjendiser, og det ender ikke uventet i vås uten at en eneste av de parodierte kjendisene burde bli det minste fornærmet. Det blir så tøvete at det mister helt sin injurierende kraft. "Mr. Hankey The Christmas Poo" er en blandet fornøyelse. Jeg synes ikke Mr. Hankey Den Snakkende Bæsjen er noe morsom, men likevel legges det opp til en lang rekke gode gager, artige sanger og klassiske replikker.
Den første sesongen bærer preg av at Matt Stone og Trey Parker besitter en god del velbegrunnet selvtillit, men de har enda ikke fått pusset kreasjonen sin til perfeksjon og blir rett så det er forførte av sitt eget tullball. Det beste med den første sesongen er at den fra starten av er så kompromissløs at den fikk skrellet bort alle ikke-fans. For dette er serie man enten er en fan av eller forakter..
Teknisk
Å overføre denne naive animasjonsstilen til DVD var vel knapt noen teknisk utfordring. Resultatet er iallfall ikke noe svakere enn det så ut til på TV. Lyden er i helt grei Dolby Digital 2.0, og mer kreves sjelden for en TV-komedieserie. Selv om skaperne har arbeidet med detaljer i lydeffektene, er det svært sjelden at noe ståker så mye at man trenger høy oppløsning og full surround.
Bonusmaterialet består av en ganske underholdende ubrukt scene med Jay Leno. To musikkvideoer, deriblant Cartmans grufulle, men underlig for det meste rene, fremføring av ”Holy Night”. Og så har Stone og Parker laget innledninger til hver eneste episode. Her er det ikke et fornuftig ord å spore, bare deadpan parodier på amerikanske TV-show-klisjéer. Noen running gags er morsomme, men det meste blir fort repeterende og fattig på overraskelser. Dette kommer jeg til å skippe neste gang jeg ser på denne DVD-boksen.
Det hadde ikke skadet med mer seriøst ekstrastoff, for oppi alt griseriet og all volden, er South Park en forbausende smart og gjennomtenkt serie. Og de kunne godt ha spandert kommentarer på iallfall et par episoder, selv om det kanskje hadde blitt mye tøys.