Utgivelsen: 
Ted 2 (2015)
Teddy uten filter
Ny runde med Seth MacFarlanes grovkjeftede teddybjørn. Det er likandes underholdning for de tykkhudede, men det oser oppfølgerfilm fra første til siste bilde.
Fotogalleri
Ted (stemmen til MacFarlane) og Tammi-Lynn (Jessica Barth) gifter seg, men etter bare ett år er ekteskapet i så dyp krise at det eneste som kan hjelpe er et barn. I forsøket på å adoptere blir det stilt spørsmål om Ted virkelig kan regnes som en person i det hele tatt. Det blir rettssak og intriger med mye cannabis, litt som Cheech & Chong møter Miracle on 34th Street.
Seth MacFarlane er et fenomen. Råere og slibrigere og simplere og slemmere enn selv Trey Parker og Matt Stone, men minst like idealistisk og med den samme sansen for å sette sakene så mye på spissen at de regelrett spiddes. Når det er morsomt er det veldig morsomt. Når det ikke er morsomt er det ofte underholdende likevel, for MacFarlane holder vanligvis et høyt tempo som bare skrus ned og stanses for komisk effekt. Det er derfor det er så lett å se at han sliter som et dyr med oppfølgeren til populære og morsomme Ted. Det er ikke det at det ikke er moro, for det er det veldig mye av tiden.
Et stort antall gager treffer blink, og MacFarlane får hver eneste skuespiller til å varte opp med den kirurgisk presise timingen som er hans eget varemerke. Problemet er ikke at noen gager bommer; de er forholdsvis få. Problemet er å fylle opp all tiden mellom gagene, og det er ofte mye tid mellom gagene. MacFarlane og hans medforfattere har uklokt valgt å bruke veldig mye tid og energi på å lage en forståelig og sammenhengende historie for å fylle tiden de ikke klarer å fylle med fragmentariske ablegøyer av ymse sort. Denne historien er ikke særskilt interessant eller spennende og iallfall i kke troverdig eller på noen måte relevant. Ofte føles det som oppvarmet Disney, bare med mye banning.
Likevel føler jeg trang til å være generøs med terningen, for her er det tross alt en god del å le av. Mye av dophumoren sitter forbausende godt. Mark Wahlberg er i like fin form som i den første filmen og like sympatisk. Gjestestjernene er meget vel anvendte og ikke bare stappet inn som gimmicker. Dataanimasjonen av Ted er teknisk imponerende og ansiktet hans har levende og uttrykksfull mimikk. Klimaks på Comic Con er festlig. Patrick Warburton er fortsatt med, og han stjeler fortsatt scener.
Selv om Seth MacFarlanes slibrige og brutale humor denne gangen ble plassert i en forbausende konvensjonell ramme, kan man derfor ikke påstå at det er en mislykket film. Men det må være lov til å være litt skuffet, for Ted 2 kunne vært mye, mye morsommere. Alt verktøyet og alt materialet var jo der.
Teknisk
Uvanlig skarpe bilder, sikkert på grunn av all dataanimasjonen, den er nok ikke begrenset til bare Ted selv. Ekstrastoffet er overdrevent rikelig, men mange av «featurene» er bare små promo-filmer. Deleted scenes var artige, her var mye som kunne ha vært med i filmen. Gag-reel’en er ikke like morsom. Kommentarsporet er av og til lattervekkende, andre ganger er det tørt og noen ganger blir alle de fire bidragsyterne helt stille i mange minutter ad gangen. Ujevnt, for å si det mildt. Men alt i alt er selve utgivelsen feilfri.