
En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014)
Absurditetens varme
Roy Anderssons trilogi om å være menneske er fullført. Om vi ikke blir direkte opplyste og informerte av å se den gamle filmskaperens merkelige glimt fra en absurd karikatur av svensk samtid, så blir vi iallfall fascinerte og underholdte.
Den tredje filmen følger samme oppskrift som Sanger fra andre etasje og Du levende: Korte, tilsynelatende løsrevne vignetter med absurd innhold, konsekvent estetikk og en veldig tynn rød tråd gjennom det hele.
Andersson har en dyp fascinasjon for menn i sekstiårsalderen, fortrinnsvis litt tykkfalne og med måne og lite overbevisende hentesveis. Gjerne i en grå dress med umoderne snitt, en nylonskjorte som sitter litt for stramt der den ikke bør stramme og et løst knytt slips i polyester. De beveger seg gjerne litt sakte og tungt, der de ferdes mellom utakknemlige jobber og drømmemåltider i form av rekesmørbrød med pils til. De er ofte sørgmodige, helsen er ikke god og de er konstant forvirret av det som skjer rundt dem. Det siste er ikke så rart, siden alt mulig kan skje, fra en forflyttelse i tid der Karl XII på vei til Poltava med den største selvfølgelighet inntar en lokal kafé, til gripende, nostalgiske musikalnumre på Göteborgs bruneste bar. Men disse sørgmodige, slitne skikkelsene er sjelden eller aldri slemme. De gjør så godt de kan, og når de svikter i sine egne øyne og oppgittheten sjelden en gang viker for sinne, blir de oppriktig lei seg etterpå.
Merkelig nok er det ikke noen trist eller sørgmodig film. Dette skyldes nok først og fremst at Anderssons absurde og uventede tablåer er så spennende. Det er dead pan humor av aller deadeste pan, men det skjer hele tiden noe genuint morsomt. Dernest inneholder skildringen av disse godt voksne menneskene og deres små og store problemer masse varme. Det skal svært lite av Anderssons virkemidler til før vi fatter sympati for karakterene hans.
Det finnes en historie et sted her, selv om den mangler slutt og begynnelse og midtpartiet er noe fragmentarisk. Vi følger selgerne Sam og Jonathan fra nedtur til nedtur som lett deprimerte, temmelig trege selgere av – av alle ting – morosaker. «Vi vil hjelpe folk til å ha det gøy», sier Jonathan med sin sutrete, elendige stemme, en stemme som mer enn noen andre irriterer hans venn og kollega. Rollene er suverent besatte av Nils Westblom og Holger Andersson, og de gir oss et slags ankerfeste i den surrealistiske versjonen av et Göteborg i en slags fri flukt mellom tidsaldre og stemninger.
Filmatisk er dette på grensen til flinkis. Andersson bruker samme språket som i de to første filmene, stillestående kamera mens handlingen beveger seg inn- og utover i bildet. De enkelte, tilsynelatende statiske bildene inneholder ofte detaljer i bakgrunnen av det vi tror er hovedhandlingen. Noen ganger er detaljene viktigere enn det man tror er hovedhandlingen. Man kan også lett tro at Andersson har funnet frem til hver eneste slitte, gulnede og forfalne lille krok av den svenske storbyen. Her er gulgrønne vegger, gulbrune og sprukne bardisker og traurige lamper fra sekstitallet og stoler og andre møbler fra femtitallet. Men bakomfilmen avslører et nidkjært arbeid med kulisser og greenscreen for å skape dette matte skinnet av en svinnende fortid.
Tross vemodet, tross tristesser, tragedier og motgang, så er det en varm og positiv film som kaller på latteren. Den handler om mange, men ikke alle, aspekter ved det å være menneske. Noen ganger handler det om hvor vanskelig det er og veldig ofte treffer satiren skånselsløst blink i nettopp det tradisjonelle skandinaviske.
Men mellom linjene er det som om den aldrende filmskaperen blunker til oss og minner om at om det er vanskelig, så er det ikke håpløst. Dessuten finnes det noen ganger belønninger for alt strevet, all fortvilelsen og all rådvillheten. Kanskje får man en uventet halvliter øl helt gratis eller man kommer over en film som dette.
Teknisk
DVD-formatet er begrenset. Jeg drømmer om at denne og de to første filmene kommer til meg i en lekkert blu-ray-sett. Som DVD betraktet er det litt under par, skarpere enn dette er det tross alt mulig å få bildet. Lyden er også litt ullen, som om oppløsingen er lavere enn den trenger å være.
Ekstrastoffet består av en bakomfilm som viser hvordan en av filmens mest kompliserte – og morsomste – scener ble til. Fint innblikk i hvor mye arbeid det er å få noe til å se lett ut. I tillegg får vi et knallbra kommentarspor: En intelligent og meget underholdende konversasjon med en godt opplagt filmskaper.