Utgivelsen: 
Empire - Sesong 1 (2015)
Noe bra, men for det meste dårlig
En eneste stor øvelse i å repetere enhver konvensjon som er skapt under TV-seriens nye gullalder.
Plateselskapseier og musikkmogul Lucious Lyon (Terrence Howard) får beskjed om at han har ALS, og vil komme til å dø i løpet av tre år. Han vil at imperiet han har skapt skal bestå, men da må han finne ut hvem av hans tre sønner som skal overta etter ham. Denne prosessen viser seg å være vanskelig, og den blir ikke lettere av at ekskona Cookie (Taraji Henson) kommer ut fra fengsel etter å ha sonet 17 år – en dom hun tok for å redde Lucious. Hun krever derfor å få sin rettmessige andel av selskapet, noe som ikke faller i god jord. Maktskiftet i familien skal vise seg å bli en krevende og smertefull prosess
Første sesong av Empire starter positivt. Det legges tydelige og effektive føringer for hvordan de ulike karakterene står i forhold til hverandre, og de mange relasjonene er kilde til godt drama. Noe som kjennetegner de beste TV-seriene post år 2000, er at de har interessante sympatistrukturer. I Empire bølger det frem og tilbake, og man klarer ikke å finne ut hvem som er gode og hvem som er slemme. Egentlig er alle litt slemme, og det er morsomt å se hvordan de prøver å utmanøvrere hverandre. Serien er ganske streit på overflaten, men alt grumset som rører seg under overflaten kommer sakte, men sikkert frem. I de første episodene skaper det god underholdning.
Så skjer det noe. Fra å være en interessant studie i maktrelasjoner og opportunisme, glir serien over i det overdrevne og formelpregede. Det som kanskje er verst, er at serien utgir seg for å være veldig ekte. Karakterene snakker hele tiden om å «keep it real», og det er et lite paradoks når så mye av handlingen føles konstruert. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er slik hip-hop-verdenen faktisk er, til tross for at dette er fiksjon. Serien er pakket full av det som skal være samtidens hip-hop, og for å like denne serien er det nesten et must å like musikken. Det tror jeg mange vil slite med, for den nye musikken som er laget til serien er fylt opp av billige databeats, og tekstene er så uintelligente at det gjør vondt langt inn i sjelen. Den endeløse rekken av tekster om «bitches», penger og hvor vellykket sangerne er, er direkte provoserende mot intellektet. Som promotering for – og hyllest av – musikkgenren, er dette i beste fall et feilgrep.
Serien starter som sagt veldig bra, men faller for eget grep. Ganske raskt føles serien triviell, og går fra å være et interessant innblikk i en bransje og en familie som er ekstraordinære, til å bli en smørje om egoistiske mennesker som ingen normale mennesker ville vedkjent seg med. Skuespillerne klarer aldri å vise at de tror på egen karakter, og selv ikke den rutinerte Terrence Howard klarer å skape en minneverdig figur. Til det er han alt for intetsigende.
Utfordringen ved å bruke en konvensjonell mal som fortellerteknikk, er at skrivingen står i stil. Det gjør den ikke. I stadig økende grad føles serien som en påkostet såpeopera, og der den startet med å gi interessante karakterportretter, glir den over til å bli en eneste stor intrige. Alt skjærer seg for karakterene, og hele tiden skjer det uventede ting som er mildt sagt «over the top». Litt av problemet er at det mangler troverdighet, og at det fokuseres alt for mye på det økonomiske aspektet. Lucious skal være en artist med integritet, men pøser ut låt etter låt uten reelt innhold – bare for å tjene penger, slik at han blir størst.
Tematisk er det en del interessante perspektiver som dukker opp. Det kunne vært en kilde til kritikk og oppgjør, men faller litt gjennom. Noe av problemet er også at det blir for overlesset. Her finner vi konstante forhandlinger om homofobi, rasisme, ærlighet, troskap osv., osv. Den repeterende tematikken blir brukt på en måte som gjør den irriterende. Den surres inn i intrigene, og fremstår som en eneste stor suppe som man ikke helt klarer å engasjere seg i. På slutten av sesongen føles det som om hele handlingen har blitt en eneste stor forvikling - som tatt ut av en middelmådig dagtidssåpe.
Hadde Empire kommet for ti år siden, kunne den sikkert blitt oppfattet som bedre. Problemet er bare det at så mange av seriene som har blitt laget i det nye årtusenet holder et mye høyere nivå. Det nytter ikke lenger å benytte seg av klisjeene og formlene, og håpe at det holder – man må skape noe med en sterk og særegen identitet. I det nye medielandskapet holder ikke Empire mål. Dette er en serie for den ukritiske massen – for oss som har sett det ypperste serieverden har å by på, blir dette for lett, rotete og uoriginalt. Når «cliffhangeren» i siste episode også ødelegger grunnpremisset for hele serien, satt jeg igjen med en ekkel følelse av at dette er en evigvarende såpe som aldri kommer til å skape reelt drama, men kun lett underholdning. Jeg kommer ikke til å følge serien videre, for dette er for dårlig laget.
Teknisk
Noen steder henger bildet litt, noe som er typisk for alt for mange DVDer. Lyden er for så vidt bra, men dialogen ligger alt for langt bak i miksen, og føles ikke ekte ut. Vi får servert litt bonusmateriale, og det holder helt grei kvalitet.
blog comments powered by Disqus