Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Poseidon (2006)
Livet delvis under vann
La oss få handlingen ut av veien så fort som mulig: Vi befinner oss langt ute på havet, på det overdådige cruiseskipet Poseidon, som virker spesialdesignet for å synke på spektakulært vis. Menneskene ombord har mest lyst på fest og moro, men havet vil det annerledes. En ekte tungvekter av en bølge bestemmer seg for å krasje festen, og snur like godt hele skipet trill rundt. Kjipt for passasjerene, artig for seerne.
Mens de fleste velger å henge i ballsalen for å vente på redningen, bestemmer Josh Lucas og Kurt Russell seg for at de skal la tommeltottene sine være i fred, og på beste proaktive mannevis drar de med seg noen pene damer og assorterte overlevende på en klatretur opp mot bunnen av båten. Herfra er det naturligvis denne gjengen som står i fokus, mens det resterende daukjøttet bare vises i noen korte sekvenser innimellom, hvor vi får se hvor dumme de var som hørte på kapteinen. Hvem skulle vel tro at kapteinen ikke kunne sakene sine?
Omslaget til ”Poseidon” lover oss ”en desperat kamp for å overleve”, og en stund kan man bli tilgitt for å tro at det er nettopp det man får. Åpningsscenen gir en imponerende følelse av storhet, idet kameraet tar seg en tur rundt utsiden av lystskipet uten et klipp i sikte. Når bølgen, et knapt kvarter ut i filmen, gjør sin grandiose entré, er det et storslagent syn: En vegg av vann velter inn over skipet, flammekuler brøler gjennom korridorene, og folk slenges rundt på det mest smertefulle vis.
Når det brutale, men korte, angrepet er over, er omgivelsene snudd på hodet og enkelte deler av skipet en gravplass. Når vi, kort tid senere, blir vitne til en iskald oppvisning i menneskets selvoppholdelsesinnstinkt, er det lett å tenke at man endelig skal få en nådeløs fremstilling av en gruppe tilfeldig sammensatte folk som har havnet i en ekstrem situasjon, og deres, nettopp, desperate kamp for å overleve. Her er det lite tid til romantikk og umotivert skyting, dette er ”Titanic” trimmet ned til det mest nødvendige. Kan man tro. Men dessverre, slik går det ikke.
For på tross av at de overlevendes trøblete ferd gjennom skipet, som nå har blitt forvandlet til en setdesigners våte drøm, er tidvis intens og spennende, må man ha en vilje av stål for å overse alle klisjéene og den rene forutsigbarheten i det hele. Det er rett og slett ikke særlig tilfredsstillende å se drittsekken i gruppen helt tilfeldig bli offer for en fallende vrakbit, bare minutter etter at han høylytt har ærklært hvor kjip han er. Eller å se over den noe reduserte gruppen på slutten av filmen og konstatere at, jo da, det var de jeg tenkte meg kom til å overleve.
Hadde regissør Petersen bare bestemt seg for å kaste konvensjonene over bord og fortsette på det sporet han begynte på, kunne ”Poseidon” endt opp som en ekte katastrofeklassiker. I stedet for støtter han seg på de sedvanlige moralske reglene for hvordan man skal oppføre seg i en slik film. For det er egentlig kjernen av problemet: Karakterene oppfører seg som om de skulle være i en katastrofefilm, ikke som om det hele skulle være virkelig. Moralen kan oppsummeres slik: Om du havner i en krisesituasjon, oppfør deg som en altoppofrende tulling, og det vil gå deg godt.
Hovedpersonene blir kjapt og sylskarpt introdusert i filmens første minutter. Her har man ikke tid til avrundede karakterer, men dette virker faktisk til filmens fordel. Skuespillerne og dialogen fungerer, og bidrar til å opprettholde typene, noe som gjør dem lette å kjenne igjen og like/mislike.
Dessverre forspiller filmen flere saftige muligheter til konflikter og interessant gruppedynamikk, og resultatet blir, nok en gang, glatt og forglemmelig.
Og det er vel nettopp det inntrykket man sitter igjen med når rulleteksten dukker opp. ”Poseidon” er glimtvis skremmende realistisk, men stort sett forutsigbart, klisjèfylt og tannløst. Skru av hjernen før du ser filmen, og la deg underholde. Eller la være.
Teknisk
Til å være en dobbeldisk ”special edition” er det magert med ekstramateriale. De har ikke engang fått med et usselt kommentarspor, en nesten utilgivelig handling i dagens samfunn. I stedet blir man utsatt for tre selvforherligende, men underholdende og informative, bakomfilmer. En artig bonus er History Channel-dokumentaren ”Rogue Waves”, som på amerikansk dokudramavis tar for seg naturfenomenet filmen henter sitt premiss fra. En spekulativ og buldrende fortellerstemme til tross, det er ganske moro hvis man liker den type dokumentarer.
blog comments powered by Disqus