24 Hour Party People (2002)

Welcome to Madchester

Av Tom-Erik LønnerødFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook22.03.04

Fotogalleri

Enkelte mennesker har evnen til å befinne seg på rett sted til rett tid - alltid. Tony Wilson er en sånn person. 24 Hour Party People handler om Wilson og de begivenhetene han befant seg i sentrum av fra 1976 til 1992 i Manchester, England.

Tony Wilson (Steve Coogan) er en klassisk bakmann i musikkbransjen - strippet for musikalsk talent har han evnen til å se og fremheve andres storhet og samtidig gjøre seg selv til festens midtpunkt. I Manchester dreide alt rundt den karismatiske Wilson i en tidsperiode da byen bød på noe av det beste innen moderne popmusikk fra slutten av 70-tallet og frem til begynnelsen av 90-tallet. 24 Hour Party People åpner med Wilson som en av 42 tilhørere på en Sex Pistols-konsert i 1976. Opplevelsen snur verden på hodet for de fremmøtte og danner (i følge filmen) utgangspunkt for den kreative oppblomstringen i byens musikkmiljø de påfølgende årene.

Inspirasjonen fra Sex Pistols fører til at Wilson etablerer eget plateselskap for å gi byens talenter et utløp. Legendariske Factory Records oppstår, og Wilson utformer en kontrakt i eget blod hvor han fraskriver seg alle inntekter og kreativ kontroll. Joy Division og deres enigmatiske frontmann Ian Curtis (Sean Harris) er første utgivelse med den mystiske Martin Hannett (Andy Serkis - nå best kjent som stemmen til Gollum/Smygol) som produsent. Joy Division er en suksess, men høye produksjonskostnader og ufornuftig pengebruk gjør at verken Wilson eller bandet tjener til livets opphold. Wilson er nødt til å beholde jobben som programleder i TV for å holde husholdningen i gang, og Joy Division fristes til å ta steget etter de store pengene i USA. Kvelden før avreise til USA begår Ian Curtis selvmord.

På mirakuløst vis lander både Wilson og de øvrige bandmedlemmene på beina etter tragedien. Joy Division gjenoppstår som New Order og verden er klar for deres særegne miks av depperock og dansbar pop. På ny står Wilsons evne til å tape penger i veien for økonomisk suksess. Når New Order skal utgi låta Blue Monday på 12-tommer kommer en designer opp med ideen om å lage omslaget som en floppydisc. Selv om produksjonen er svindyr (Factory taper faktisk på hver solgte enhet) kjører Wilson i gang med argument om at ingen vil kjøpe plata uansett. Blue Monday viser seg å bli verdens mest solgte 12-tommer noen sinne med over 3 millioner solgte enheter...

Wilson satser uredd videre og kommer opp med ideen om å åpne nattklubb i Manchesters nedlagte industriområde. Myteomspunne The Hacienda ser dagens lys og blir en gedigen suksess. Samtidig oppstår ravekulturen og klubbernes handlingsmønster skifter. Mens man tidligere trakk inn penger på øl og annen drikke på klubbene er klubbgjengere mot slutten av 80-tallet kun interessert i å drikke vann. Hacienda er selve kroneksempelet på et pengesluk.

Historiens siste kapittel innledes når Wilson begår en siste genistrek og signerer The Happy Mondays til Factory Records. Deres flørt med ravekulturen er perfekt og suksessen er åpenbar. Ulempen er bare at alle pengene går opp i røyk og nesa til Shaun Ryder (Danny Cunningham). Tilbake står Wilson med planetens hippeste klubb og plateselskap, men må selv ta håpløse programlederjobber på TV for å overleve. New Order-maskineriet finansierer driften av klubben og plateselskapet, men bandmedlemmene får nok når Wilson innreder kontoret til Factory med et bord til 30.000 pund. Begeret er endelig fullt.

Michael Winterbottom regisserer 24 Hour Party People med åpenbar kunnskap og kjærlighet til materialet. De visuelle løsningene er henrivende og matcher musikken og atmosfæren på utmerket vis. Åpningsscenen på Sex Pistols-konserten er et perfekt eksempel, hvor originalopptak fra 1976 bygges på med nye scener fra publikum og Steve Coogans henvendelser direkte til kamera. Resultatet er herlig suggererende og setter stemningen for en virvelvind gjennom 20 år med musikkhistorie. Winterbottom forlater det nedtonede uttrykket fra tidligere filmer som I Want You (1998) og With Or Without You (1999), og byr på en filmatisk rytme som passer musikken.

Flere av skuespillerne gjør fremragende tolkninger av personer som for en stor del fremdeles er i live. Spesielt Coogan gjør en god jobb med å avbilde Wilson på sjarmerende og erkebritisk vis, og Shirley Henderson gjør en fin prestasjon som kona, Lindsay. Det er underholdende å se hvor godt skuespillerne kopierer kjente personer. Shaun Ryder karikeres på utmerket vis med vuggende gange og tåkete blikk av Danny Cunningham, mens John Simm har en mer tilbaketrukket rolle som New Order-frontmann Bernard Sumner. En rekke kjente fjes gjør gjesteopptredner som det er morsomt å merke seg: The Falls Mark E. Smith dukker opp, og Mani fra Stone Roses/Primal Scream gjør en rolle som lydmann, mens Mike Pickering spiller seg selv som DJ på Hacienda. Arkivopptak av konserter med Sex Pistols, The Jam, Iggy Pop, The Stranglers og Siouxsie and the Banshees sys inn mellom de ulike scenene.

Alt i alt er 24 Hour Party People en film om drømmer og hvordan man oppnår de målene man setter seg i livet. Man må ikke være kjent med den indre sirkelen av Manchester-artister for å ha glede av de prøvelsene som Wilson må igjennom for nå målene, og det er ikke nødvendig å kjenne til alle referansene for å skjønne humoren som gjennomsyrer filmen. 24 Hour Party People er en entusiastisk fortelling som du vil like uansett hvordan det står til i platesamlingen din.

Teknisk
24 Hour Party People er en tettpakket film hvor det skjer utrolig mye i bildet til enhver tid. Hver enkelt scene kan bestå av en rekke filmkilder og gjerne med en heseblesende Coogan som henvender seg rett til det håndholdte kameraet, samt grafiske elementer som flyter på toppen av bildet. Bildekvaliteten varierer voldsomt i denne visuelle kakafonien, og selv om overføringen til DVD-formatet er gjort med stødig hånd er ikke dette den beste filmen for å teste kvaliteten på verken DVD-spiller eller fremviser.

Lydsiden gjenspeiler det visuelle og byr på en fortettet auditiv opplevelse. Ofte plaprer Coogan i vei over et konsertopptak i bakgrunnen eller rett og slett i munnen på noen andre, gjerne mens han står i dundrende lydkanonade på Hacienda. Å kalle lydbildet krevende er mildt sagt, men en god miks gjør at dialogen finner sin plass og musikken får rom til å boltre seg på egenhånd.

Av ekstramateriale byr filmen på en stødig samling korte dokumentarer som viser noe av bakgrunnen for filmen (The Genesis of 24 Hour Party People), hvordan filmen påvirkes av at mange av karakterene som portretteres fortsatt er i live (Playing People Who Are Still Alive), samt et kort møte med den ekte Tony Wilson og skuespillernes opplevelse av mannen (The Real Tony Wilson). Videre kan man lese korte biografier over sentrale skuespillere, samt se New Orders musikkvideo for Here To Stay; en låt som ble skrevet spesielt for filmen og produsert av The Chemical Brothers.

Det eksisterer en dobbel sone 2-utgave av filmen som inkluderer mer bakgrunnsinformasjon om Factory (From the Factory Floor), Michael Winterbottom, to forskjellige kommentarspor; ett med Tony Wilson og ett med produsent Andrew Eaton og skuespiller Steve Coogan, samt 24 bortklipte scener som inkluderer Morrisey og Oasis. En bedre investering for dem som vil vite mer om bakgrunnshistorien for 24 Hour Party People.