Utgivelsen: 
Johnny Handsome (1989)
Stilige Johnny
Nå som Mickey Rourke er inne i sin andre glansperiode kan det jo være interessant med et tilbakeblikk på hans første storhetstid.
Fotogalleri
Vi drar tilbake til 1989. Det er det er 20 år til Mickey Rourke omsider skal sitte i spenning under Oscar-gallaen med håp om å kapre statuetten for beste mannlige hovedrolle for sin innsats i Darren Aronofskys The Wrestler. Rourke har så absolutt hatt en turbulent karriere, og når man tar 1980-tallet i betraktning, er det lett å se at potensialet for noe langt større var til stede.
I Johnny Handsome spiller Rourke en kriminell med et deformert ansikt som blir overlistet av Rafe (Lance Henriksen), med verdens styggeste ørepynt, og hans venninne Sunny (Ellen Barkin) da de samarbeider om et ran. Johnnys gode venn blir drept av Rafe, og det hele ender med at Johnny må sone. I fengselet får Stilige Johnny (ja, han kalles det i følge den norske underteksten) tilbud om en ny sjanse. En dyktig lege i Forest Whitakers skikkelse ønsker å fikse Johnnys ansikt slik at han kan få starte på nytt. Men vil han ta vare på sin nye identitet, eller vil han bruke den for å ta hevn på Rafe og Sunny?
Filmen fra regissøren av 48 Hours-filmene er et produkt av 80-tallet, og det merkes. Rollene er plassert på ytterkanter. Rafe er gjennomgående ond, legen er gjennomgående god, førstebetjenten (Morgan Freeman) klarer ikke å akseptere at mennesker kan gå gjennom en forvandling, og Johnnys nye kjæreste får den selvsagte omsorgsrollen. Samtidig er handlingen preget av et actionfylt tiår og spiller så absolutt videre på dette.
Det som gjør at filmen Johnny Handsome skiller seg ut fra andre actionfilmer er forsøket på å skape nærhet og forståelse for tittelrollen, men enten blir det for overtydelig, eller så klarer det ikke å nå helt opp. På sett og vis kan filmen oppfattes som en krysning mellom Elefantmannen og franske Diva fra 1981, bare ikke like strålende som førstnevnte og langt fra like kul som Beineix sin film.
Den som kommer best ut av det er Mickey Rourke med sin Bruce Willis-aktige opptreden. Han beviser at han evner å gå inn i rollen sin, noe forvandlingen fra ”misfoster” til Hollywood-kjekkas tydelig illustrerer. Han spiller på sine sårbare strenger og benytter aldri sjansen til å la noen stjerneskuddstatus tvinge seg frem. Kanskje forsterkes Rourkes prestasjon av at de øvrige er såpass ensidige, men vi ser så absolutt hva han er i stand til.
Teknisk
Bildet er i 16:9 fullskjerm. Noen ganger er det glattpolert og skinnende. Særlig utendørs i dagslys, men bildekvaliteten er likevel av varierende kvalitet. Det kan blafre litt i mørke scener samtidig som det virker noe kornete
Lyden kommer i Dolby Digital 2.0. Et surroundspor hadde nok gjort seg for denne filmen, men stereosporet tilhører det øvre sjiktet når vi først må ta til takke med det.
Ekstramateriale? Overhodet ikke.