Utgivelsen: 
Up in the Air (2009)
En skildring av livet
Up in the Air gir et innblikk i et velkjent konsept: Det å være et menneske.
Se filmklipp
Ryan Bingham (George Clooney) har ikke noe bagasje. Ikke noe hvitt stakittgjerde som omkranser hus, bikkje, kone, barn og stasjonsvogn. Det han har, er en bag som går i håndbagasjen, gullmedlemskap alle steder der du kan komme foran i en kø, og en jobb der han tilbringer 322 dager i året på farten. Det livet elsker han. Ryan Bingham sier opp folk. Han jobber i et firma som blir leid inn når arbeidsgiverne ikke har baller til å gjøre jobben selv - og mens finanskrisen skaper dårlige tider for de fleste, har Ryan sine glansdager.
Så kommer en overambisiøs jypling av en 23-åring, Natalie Keener (Anna Kendrick), med en gjennomtekt plan for å kutte ned på mila og gjøre jobben over videochat. Ryan får valget mellom å bli satt på bakken, eller å ta med Natalie opp i lufta. Plutselig står luftboblen 'Ryans perfekte verden' i fare for å sprekke.
En stilren, luftig intro blåser i gang Up in the Air, og fra første frame merker en at dette er en litt annerledes film, som det er vanskelig å plassere innenfor gitte rammer. Noen ganger er det en feelgood-film. I neste øyeblikk er det tårevått. Det som holder episodene sammen er dialogen - samtaler om alt og ingenting; om kjærlighet, om casual sex, om planer som faller i grus. Samtaler om livet. Og der springer magien ut.
I en bar på et hotell i en by som kunne vært hvilken som helst, møter Ryan en vakker og spontan dame med nesten like mange kort i lommeboka som ham selv. Hvis han og Alex (Vera Farmiga) er i samme by til samme tid, flytter de gjerne litt på noen avtaler for å ta en kjapp en. Og de har begge mye å lære bort til - og mye å lære av - unge Natalie Keener.
Finessen som dialogen fremføres med gjorde at samtlige tre hovedrolleinnehavere ble Oscar-nominert. Også manuset, regien og selve filmen - alle de gjeveste kategoriene - hadde den gjeve statuetten innen armlengdes avstand. Det snakker vel for seg selv. For Up in the Air er ikke en film om å gi folk sparken. Det er en film som på mesterlig vis skildrer tre vidt forskjellige menneskeliv. Tre liv som ikke har noen forutsetning for å gå hånd i hånd, men som blir flettet sammen i tråder av American Airlines-ruter.
Også i de mindre rollene er castingen fantastisk. I rollen som en brudgom med kalde føtter finner du Danny McBride. Den kule sjefen til Ryan er spilt av Jason Bateman. Og hvis du har sett The Hangover vil nok bare synet av Zach Galifianakis få et latterbjeff til å glippe ut, når han er en av de første som får erfare Ryan Binghams profesjon på nært hold - i en av de mange triste, men festlige oppsigelseskollasjene.
Den gode historien fylles opp med subtil humor og stor sans for detaljer. Det som er av svakheter, blant annet et par klisjeer som udiskutabelt er nettopp dét, føles irrelevant å nevne. Som å henge seg opp i en liten føflekk på en vakker kvinne. At filmen har en forklarende voice-over er også greit, for, hei - det er George Clooney. Stemmen hans er en slags definisjon på noe behagelig.
Til syvende og sist sitter en igjen med noen tanker om livet, og et innblikk i flere menneskeliv. Det ligger også et slags overfladisk psykologisk aspekt over det hele - der en kan lure på om rollen til the Clooney egentlig er så sterk og individualistisk som han vil ha det til, eller om han egentlig er ensom, feig, og redd for ansvar. Filmen er skrevet og regissert av Jason Reitman, mannen bak perlen Juno fra 2007, og her viser han igjen at han er en regissør for fremtiden.
Up in the Air har noen litt uventede svinger og kurver som etterlater deg et sted… oppe i lufta. Det eneste som lander er en dose moral som er mer eller mindre nyttig å pakke med i håndbagasjen.
Bildet
Veldig godt. Det er tidvis en del korn, men det er ikke plagsomt. Og når du får servert karakterene på nært hold simpelthen skinner det av øynene deres. Bildeformat 1.85:1, naturligvis i 1080p full HD.
Lyden
Igjen, veldig god. Musikken er litt sur fra tid til annen, men det kan en vel ikke klandre lydfolkene for. 5.1 DTS HD Master Audio.
Bonus
Ikke så mye - men det er egentlig like greit. Det er ikke en film med enorme sett og storslagne spesialeffekter, og å skulle se hvordan denne er utviklet og laget ville bare tatt noe av magien vekk fra selve filmen. Det som ligger på disken er en liten presentasjon av hvordan de laget den gjenkjennelige introen, en musikkvideo, storyboard og slettede scener, en prank, og et par trailere, i tillegg til et kommentarspor med manusforfatter og regissør Jason Reitman, assistentregissør Jason Blumenfeld og fotograf Eric Steelberg.