Utgivelsen: 
This Is the End (2013)
Profane endetider
En morsom idé fra en frekk liten kortfilm har blitt en frekk liten spillefilm. Det er veldig ofte veldig morsomt, men det er rett og slett ikke nok gager til å holde hele filmen gjennom.
Seth Rogen og Jay Baruchel drar på fest hos James Franco, møter Craig Robertson, Jonah Hill og Danny McBride og en endeløs rekke andre fra den unge, grove generasjonen komikere og skuespillere, og Rihanna er også med. Alle spiller karikaturer av seg selv, de fleste hårreisende grove karikaturer av seg selv. Så bryter helvete løs. Nei, altså. Jeg mener helt bokstavelig. Det er dommedag og verden brenner. Heldigvis har de fortsatt bra med øl, gress og tequila. Det verste er at de bare har én Milky Way.
Entourage var ofte grovkornet. Det ble ikke lagt skjul på at de unge stjernene liker å røyke jazztobakk, i tillegg til å ha seg med starlets og siden serien gikk på HBO var det ikke snakk om forskjønnende omskrivinger heller. Serien gjorde også mildt narr av konkurranse- og misunnelsesmentaliteten som gjør seg gjeldende, selv blant de aller mest vellykkede. Seth Rogen har vært innom tematikken før, han også, og han har gjort en image av å opptre umodent og grovt. Så det er ikke spesielt overraskende at alt havner på den ytterste spissen. Stjernene velter seg i dop, det renner profaniteter ut av dem i en endeløs kloakkstrøm og de er alle sammen like besatt av sex som 14-åringer på en konstant hormon-high. Det er morsommere enn det høres ut. Replikkene er ofte overraskende, vinklingene uventede og det sprenges tabuer så det holder. Det er ikke så sjokkerende, men i det minste er det underholdende. Ganske lenge, i alle fall, nok til at vi kan få det første klimakset i form av jordens undergang.
Etter dette kommer det første temposkiftet, og vi blir kjent med stjernene på nytt. Neimen om de ikke er veldig annerledes når de har ryggen mot veggen. Danny McBride er i ferd med å overta hele filmen, der han herjer over lerretet, en hjerteløs sosiopat, selvopptatt inntil det sadistiske. Men så begynner det å butte imot. Bare halvparten av spilletiden er unnagjort, og manusforfatterne Rogen og Evan Goldberg er allerede i ferd med å slippe opp for krutt. De har, om ikke malt seg inn i et hjørne, så iallfall stengt seg inne i et hus. Det begrensede persongalleriet og det gjenspikrede huset er en dårlig grobunn for gager, viser det seg. De samme grovhetene brukes på nytt. Dialogene blir lengre og preget av gjentakelser. Danny McBride må utføre de samme motbydelighetene om igjen.
Jeg fikk en irriterende følelse av at Rogen og vennene hans slo i hjel tid mens de ventet på at de kunne sette i gang avslutningsakten, og det er ikke noen god følelse når man ser en screwball-komedie. Slutten er beklagelig fri for overraskelser, og selv den absurde, musikalske avslutningsvitsen virker både påklistret og uten sensasjonseffekt.
Det er mye moro, det er mye å le av, men jeg synes ikke siste halvdel av filmen holdt det som den første halvdelen lovet. Jeg kan nesten se for meg de to manusforfatterne når de rabler i vei med personrelaterte vitser etter at vennene for det meste har sagt ja til å være med på filmen: «Disse vitsene skriver jo seg selv», tenker jeg at Rogen utbrøt begeistret. Men det gjorde de dessverre ikke.
Teknisk
Fin kvalitet på det visuelle, bortsett fra det som er tilsiktet dårlig for å skjule billige effekter. Bra lyd. Ekstrastoffet inkluderer kort og godt alt. Kommentarspor, tematisk sorterte bakomfilmer, markedsføringsklipp, deleted scenes, tabbeklipp, til og med den opprinnelige kortfilmen. Jeg ble lei etter kort tid, men hvis du er en av filmens mange fans, finner du alt du kan tenke deg her.